Universiteter i endring?

Universiteter og høyskoler må gis nye rammebetingelser i en ny virkelighet, og fokus må være på utdanningens kvalitet, skriver Sigrun Aasland, leder i Norsk Studentunion

Det er populært å påstå at høyere utdanning går mot fundamentale endringer.
Vil man endre universitetene, må det gjennomgripende mekanismer til. Dagens system er ikke optimalt, og endringer betinger vilje, grep og en klar tanke om hva vi ønsker oss. Jeg vil ha et universitet som er interessert i meg. Jeg vil ha et universitet som bryr seg om hvorvidt jeg står eller stryker på eksamen, og som er villig til å gi meg tilstrekkelig undervisning til at jeg lærer noe av å være tilknyttet institusjonen.
I dag er det 38% frafall i løpet av de to første årene ved norske universitet. Og av dem som faller fra, er flertallet fra en ikke-akademisk bakgrunn. Disse klarer universitetene ikke å fange opp. For en rektor på et norsk universitet er det verken lurt eller lønnsomt å satse på undervisning og studenter. Det ligger det ingen penger i. Snarere tvert imot. Mens vi piskes av Lånekassen og betaler nærmere 300.000 kroner i gjeld for et hovedfag, mottar universitetet dess mer penger jo lengre tid vi bruker på studiene. Universiteter og høyskoler må gis nye rammebetingelser i en ny virkelighet, og fokus må være på utdanningens kvalitet.

Universitetet og verden
I 1988 var det 80.000 studenter i Norge. I dag er tallet 180.000. Behovet for utdanning er selvforsterkende. Det blir stadig vanskeligere å finne en plass i morgendagens samfunn uten en form for utdanning. Innen ti år vil dessuten ungdomsskolene på vei inn i høyere utdanning eksplodere. Utfordringene for utdanningssystemet vårt er enorme, og systemet er i ferd med å bli uoversiktlig. Kanskje er det ikke lenger hverken mulig eller ønskelig å styre kunnskapsutviklingen. Det ligger på en måte i kunnskapens natur.
Utdanning handler om mer enn å fylle et arbeidsmarked. Det handler om å utvikle et dynamisk arbeidsmarked og samfunn, og det handler om å takle sin egen hverdag og gjøre den spennende. Det er lett å glemme at de aller fleste studenter skal bevege seg ut i samfunnet etter endt utdanning. Vi trenger altså en rekonstruksjon av de eksisterende styringsprinsipper.

Forskning og undervisning
Mange har lenge snakket om forskningsbasert undervisning. Et noe udefinert begrep. Så vidt jeg kan se er det minst to ulike definisjoner. Den ene er undervisning på grunnlag av allerede utført forskning. Det betyr at jeg og 200 andre går på en forelesning og får høre noe som noen vet fordi de eller andre har forsket på det. For så vidt forskningsbasert, men kanskje ikke spesielt utviklende. Det andre er undervisning etter forskningens metode. Det betyr å integrere studenter i forskningsprosjekter, og det betyr å bygge undervisningen på større grad av prosjekter og grupper. Forby skoleeksamen!

La pengene følge studenten
Det er tre hensyn som skal taes i styringen av høyere utdanning. Det ene er verdiene i systemet, de verdier akademia er tuftet på som krever rom for fri forskning og fleksibilitet, meningsutveksling og akademias tradisjon. Det andre er politiske elementer som lik rett til utdanning og nasjonale
målsetninger tuftet på politiske verdier. Det tredje er omgivelsene, samfunnet omkring. Vi utdanner arbeidskraft, og det er viktig at utdanningen i større grad er i takt med samfunnet omkring seg og kan ta det opp i seg og bidra til utviklingen av det.
Det er verken mulig eller ønskelig å etablere en mal for den utdanning og forskning som skal foregå ved institusjonene. Det norske styringssystemet har laget brede alléer og rette gater som er lette å styre og kontrollere.
Slik Napoleon II gjorde det i Paris for å beskytte mot opptøyer innenfra. Kunnskapen lar seg ikke styre, men hvordan utdanningsinstitusjonene nå velger å gjøre det, vil jeg ha et universitet som setter meg i sentrum og gir meg uttelling for studielånet. Jeg vil ha et universitet som er åpent for impulser inn, og sender impulser ut.
Et universitet som er mer opptatt av innhold enn av form, og som kan da imot nye studentkull med en litt høyere fullføringssannsynlighet enn i dag. Målene kan vi definere politisk, men metoden må universiteter og høyskoler finne selv. Det er på tide med frihet under ansvar når barna vokser opp. Og nå er de gamle nok.