onsdag 7. februar, nr 4 - 56. årgang
STUDVEST
-----
meny

om avisa annonsering arkivet siste kronikk kommentar apropos meiningar news leiar side 2 midten kultur nyhende fint bilde tips studvest 55 54 51 48

Din! og (de irakiske) individers frihet

Du! Er det akseptabelt å la enkeltindivider i Irak pines til døde fordi man ikke er fornøyd med diktatoren i landet? Spør Espen Edvardsen, aktivist i Antikrigsnettverket i Bergen og redaksjonsmedlem i ikkevold.

Du! Vi blir mange steder fortalt at vi lever i individualismens tidsalder. Tradisjonelle kollektiver brytes ned og individene kan sveve nomadisk rundt i en ny og grenseløs verden. Jeg får ikke den til å stemme helt overens med mine egne hverdagserfaringer og mange menneskers små historier. Men om individualismen kanskje ikke egner seg som en generell beskrivelse av samfunnet, så er den det klart dominerende (uttalte) utgangspunktet for utvikling av politiske programmer. Også i utenrikspolitikken er individualismen i ferd med å bli et uttalt hovedmål. Nato-bombingen av Jugoslavia i mars 1999 og ikke minst begrunnelsen for denne, markerte i så måte en milepæl. FN og en av dens grunnprinsipper om statlig suverenitet ble satt til side av hensyn til de individuelt baserte menneskerettighetene. Nå var tiden kommet hvor individene og ikke statene skulle settes i høysetet. Et steg framover for menneskehetens siviliseringsprosess, het det i den intellektuelle lovsangen fra blant annet Jürgen Habermas og Odd-Bjørn Fure.
På spørsmål om hva han synes om den vestlige sivilisasjon, skal M. K. Gandhi etter sigende ha svart at, Det hørtes ut som en god ide. Og man kan kanskje si det samme om individets frihet. Det er kanskje positivt mål, men det kan da umulig være slik at den som påberoper seg å representere denne gode sak skal slippe unna motforestillinger, kritikk og i siste instans måtte stå til rette for handlingene sine. Og hvorvidt bombingen av Jugoslavia styrket individers frihet og brakte menneskeheten videre kan i høyeste grad diskuteres. Det er for meg også en gåte hvordan politikere som støtter et økonomisk system som har vist seg å være en omvendt Robin Hood-politikk (fra de fattige til de rike) og ikke er villige til å forandre det, kan få lov til å fremstille seg selv som menneskerettighetens sanne forsvarere.
Men du! en av de aller største gåtene for meg er hvordan de politikerne som i 1999 bombet på vegne av de individuelle menneskerettighetene, kan forsvare bruk av kollektiv avstraffelse som et virkemiddel i utenrikspolitikken. En grunnleggende forutsetning for individuell frihet er at man lever. FNs sikkerhetsråd har nylig igangsatt økonomiske straffetiltak (sanksjoner) mot Afghanistan som kan komme til å føre til kulde- og sultedød for store mengder internflyktninger. Sanksjonspolitikken mot Afghanistan står i grell kontrast til den menneskerettighets- og humanitetsretorikken som ble brukt i krigen mot Jugoslavia. Men dessverre finnes det et aktuelt eksempel på kollektiv avstraffelse som er kanskje enda verre enn i Afghanistan. Og dessverre sitter norske myndigheter nå som sjefsbøddel for disse individene. Når Norge fikk plass i FNs sikkerhetsråd fikk de nemlig også ansvaret for å lede komiteen for sanksjonene mot Irak. FNs uttalte krav er å få våpeninspektører inn i Irak. Regimet i Bagdad har ikke kommet de i møte, og der står saken. De økonomiske straffetiltakene opprettholdes, og i utgangspunktet har Irak siden 6. august 1990 (!) vært totalt avskåret fra en hver form for handel med andre land, men via egne programmer er det lagt opp til at Irak skal kunne bytte olje mot mat og medisiner. Disse programmene fungerer overhodet ikke tilfredsstillende. Det er bred internasjonal politisk enighet om at Olje-for-mat-programmene ikke fungerer som de skal. Det er offisiell norsk politikk at Saddam Hussein har skylden, og at han bevisst forsterker den alvorlige humanitære krisen i Irak for å få hevet FN-sanksjonene. Mens regimet i Bagdad selvsagt gir FN og deres sanksjoner skylden for katastrofen. Det er selvsagt umulig å si helt sikkert hvem som har rett, men det som i hvert fall er klinkende klart er at det verken er politikerne i FNs sikkerhetsråd eller regimet i Bagdad som pines til døde. De som lider er derimot en part som ikke har noen noe de skulle sagt i konflikten; den irakiske befolkningen. Et anslag sier at om lag 1,2 millioner irakere har dødd som et direkte resultat av den økonomiske og human- itære krisen som har herjet landet siden 1991.
Den store humanitære krisen skyldes uansett ikke bare mat- og medisinmangel. I Golfkrigen i 1991 ble landet utsatt for en massiv bombing, og blant annet telefonsentraler, broer og veier, vann og kloakkanlegg og fabrikker for mat- produksjon ble bombet. Når denne infrastrukturen skulle gjenreises
eksisterte det svært få reservedeler og sanksjonene gjorde og at man ikke kunne importere noe fra produsentene av slikt utstyr. Mangelen på energi og rent vann er et direkte og ubestridelig resultat av FN bombingen i 1991 og FNs snart 11 år gamle sanksjonspolitikk.
Også innen FN-systemet finnes det sterke motstandere av sanksjonspolitikken. I 1998 forlot Dennis Halliday stillingen sin som leder for FNs humanitære program i Irak i protest mot sanksjonspolitikken. Han uttalte ved sin avgang at: Vi er i ferd med å ødelegge et helt samfunn. Det er så enkelt og så skremmende. Hans etterfølger i stillingen, den tyske diplomaten Hans von Sponeck, kom raskt til samme konklusjon og trakk seg også fra stillingen i protest mot FNs sanksjonspolitikk, og han karakteriserte den som et eksperiment som hadde sviktet. Nå har du! sjansen til å få Norge til å stoppe den kollektive avstraffelsen av individene i Irak.

 

tilbake


Studvest er ei avis av og for studentar ved Universitetet i Bergen.
Ansvarleg redaktør: Erik Martiniussen. Webansvarleg: Arne Beek.
Les også mer på siden om avisen.
Copyright Studvest 2000