onsdag 4. april, nr 12 - 56. årgang
STUDVEST
-----
meny

om avisa annonsering arkivet siste kronikk kommentar apropos meiningar news leiar side 2 midten kultur nyhende fint bilde tips studvest 55 54 51 48

Død debattkultur

Hvorfor skyr de fleste akademikere offentligheten og gjemmer seg inne på kontorene sine?
Eivind Tjønneland tror det er fordi
de ikke lenger kan diskutere.


tekst: Sindre Holme
sindre.holme@student.uib.no
Foto: Ole Christian Aamot


For en tid tilbake satt jeg og diskuterte med en venn. Vi forsøkte å finne ut hvem fra Universitetet i Bergen som deltok i den offentlige debatten.
– Vi har jo Frank Aarebrot som er linselus på TV2, sa kompisen min.
– Ja, og han Jostein Gripsrud fra media slenger også av og til med leppa, repliserte jeg.
– Så er det jo Eivind Tjønneland da, fortsatte kompisen min.
– Han som ikke liker Erlend Loe? sa jeg.
– Ja nettopp, han ja.
Så ble det stille. Vi kom rett og slett ikke på flere. Spørsmålet hang i luften: Hvor er alle akademikerne blitt av? Aldri har vel

Universitetet hatt så mange studenter og ansatte og samtidig vært så usynlig for alle andre enn seg selv?
Førsteamanuensis ved Institutt for Nordisk, Eivind Tjønneland, har lenge vært opptatt av akademikernes forsvinningsnummer i den offentlige debatten. Han er også blant dem som gjør et seriøst forsøk på å delta selv. Hver 14. dag knaller han til med sylskarpe kommentarer i Morgenbladet. Skikkelig bråk ble det da Tjønneland tidligere i vår skrev artikkelen «Kulturradikalismens fjerde fase» (Vagant nr. 4 – 99). Her anklaget han et dusin norske forfattere, deriblant Erlend Loe, for å være en gjeng med nyreligiøse feiginger som anbefalte folk å trekke seg ut av verden fremfor å leve i den. Det likte de dårlig.

Mot Mjøs. – Reformen vil bare føre til økt broilerproduksjon, forklarer Eivind Tjønneland.

Men det er akademikernes forsvinningsnummer vi skal snakke om. For ti år siden redigerte Tjønneland en utgave av tidsskriftet «Profil» om «De intellektuelles rolle». Her oversatte han mengder av artikler fra fransk og tysk hvor kloke mennesker forsøkte å forklare hvorfor akademikerne har forsvunnet fra offentligheten og gjemt seg inne på kontorene. De fleste la skylden på profesjonaliseringen. Etterhvert som universitetet ble mer opptatt av formelle krav til doktorgrader og publisering i fagtidsskrifter mistet folk oversikten. Derfor sitter en igjen med en haug av spesiaiserte akademikere som bare snakker til sin egen krets og er ute av stand til å kommunisere med omverdenen.
– Det er ikke så mye som har endret seg de ti siste årene, forklarer Tjønneland.
– En karriere i akademia i dag forutsetter en enorm spesialisering og mange nekter av den grunn å uttale seg utenfor sitt eget spesialområde. Derfor blir den offentlige debatten preget av kjendiseri og synsing.
Vi har satt oss på Wesselstuen. Tjønneland har allerede forhandlet seg fram til en avtale der vi ikke skal bruke stort bilde av han i avisen fordi det ikke tjener den type offentlighet som han vil skape. Mannen som «Politiken» i Danmark har kåret til en av Norges skarpeste penner, vet å omgås journalister fordi han har vært en selv. Han synes ikke noe særlig om akademikere som sutrer over at dagspressen forenkler og forsimpler.
– Hvis man ikke kan forklare det man driver med på en
enkel og forståelig måte bør man spørre seg om det ikke er noe galt med dybdenivået også. En akademiker bør være i stand til å beherske utrykksformer på forskjellige nivåer, sier Tjønneland og blåser store mengder sigarettrøyk ut i lokalet.
– Samtidig krever det en viss debattrening hvis en skal uttale seg offentlig og det er her mange av dagens akademikere faller fullstendig igjennom, fortsetter han.
Ifølge Tjønneland er Studentersamfunnets utvikling en god illustrasjon på hvordan debattkulturen på Universitetet har forfalt. Selv om Studentersamfunnet i Bergen har det beste programmet i Norge så er det sjelden en skikkelig debatt der. Som oftest sitter man og lytter til en professor og så blir det litt spørsmål etterpå. Tjønneland mener dette skiller seg fra tidligere da Studentersamfunnet var livsnerven i Universitetets debattkultur.
– Studentersamfunnet rundt 1880 var kjent som landets frieste talerstol der både studenter og professorer hadde lik talerett. De fleste møtene ble referert i de store avisene og Samfunnet var en viktig rekrutteringsinstans til Stortinget.
Han mener at mye av den likhetskulturen som preget Studentersamfunnet før i tiden er totalt forsvunnet idag.
– I dag ville det vært utenkelig at en professor var leder av Samfunnet eller at studenter og professorer skulle snakke like mye. Det man får nå er en generasjon av studenter uten debattrening. Det er jo et paradoks at jo flere studenter det blir, dess dårligere blir debattkulturen. Resultatet er at man sitter igjen med en gjeng akademikere som ikke kan diskutere.

For lesing. Tjønneland mener at en bør minst lese 3000 sider i måneden for å holde koken i informasjonsalderen.

For en stund tilbake leverte Mjøsutvalget sin instilling. Kritikken fra akademiske kretser har vært massiv. Tjønneland tilhører dem som mener meldingen er den siste spikeren i kisten for et levende universitet.
– Reformen vil bare føre til økt broilerproduksjon. Studentene vil bli mer pensumorientert og lese mindre ut fra interesse, sier han oppgitt.
– Hva slags studenter er det vi trenger da?
– Vi må klare å skape folk som kan klare å holde interessante diskusjoner gående i timesvis. Samtalen må være et bål hvor en stadig må kaste innpå nye ting for å holde den intellektuelle temperaturen vedlike. I dag skapes det folk som er tomme for ideer og dermed fungerer som kreativitets-killere i det akademiske miljøet. Attpåtil er de redde for at andre skal stjele de ideene de stort sett ikke har, forklarer Tjønneland.
– Å gjøre universitetet mer skoleaktig vil bare gjøre ting verre. Mjøs-reformen vil ikke skape bedre kvalitet, men en strukturell broilerparanoia der alle hører på hva læreren sier, samtidig som de er pissredde for å eksponere seg i offentlig debatt, fortsetter han.
– Mjøs vil ha flere pliktoppfyllende studenter som er opptatt av pensum og studieprogresjon.
Men er ikke det bra da? At folk blir tidligere ferdig med studiene om kommer seg ut i arbeidslivet?
Tjønneland drar på det og napper til pilsen. Han har nettopp lest en artikkel om fremtidsforsking i Dagladet og der har man funnet ut at i fremtiden trenger man folk med enda mer bredde enn idag. Det vil bli et enormt behov for folk som er i stand til å sortere og sile informasjon i et raskt tempo. Som student synes du 3000 sider er mye å komme igjennom på ett semester. Tjønneland leser ca. 3000 sider i måneden og mener at det er omtrent den informasjonsmengden du må ta inn for å holde koken.
– Man må lese rått og målrettet på alle områder. Det skjer ikke med mer pensumfiksering og obligatorisk undervisning. Mjøs undergraver den viktigste kompetansen akademikerne kan komme med i informasjonssamfunnet og det kaller de «kvalitetsreform», sier han og slår ut med armene.
Vi er kommet til tredje pilsen. Serveringsdamen har forstått at på vårt bord holdes det et visst tempo og svinger innom med jevne mellomrom. Jeg sitter og lurer på en ting. Finnes det noe sted i verden hvor man faktisk diskuterer på universitetet?
Tjønneland har både studert og vært gjesteprofessor i Tyskland. Der har det også skjedd en korrumpering av debattkulturen, men på midten av 80-tallet møtte han et helt annet type miljø.
– Da jeg studerte der var det ofte at doktorgradsstudenter ble tatt med hjem til professoren. Da var det tre-fire timer med rå debatt og sosialt samvær etterpå. Det var et miljø som oste av kreativitet og diskusjon og jeg lærte mye mer av disse kveldene enn å sitte alene å lese.
Et par år senere er Tjønneland på Heidegger-seminar i Tyskland. En italiensk professor skal holde et innlegg om Heidegger egentlig var nazist. Etter tre kvarter maser han fortsatt om Platons politiske fiasko på Syrakus og er ikke kommet lenger enn innledningen. Da begynner tilhørerne å pipe og professoren må forlate podiet.
– Så du mener vi burde begynne å pipe på møtene i Studentersamfunnet?
– Ja, folk sitter altfor høflig å hører på. Du skal risikere noe når du snakker foran en forsamling,

Mot Erlend Loe. – Hos Loe er løsningen enten å melde seg ut eller å henge med på karrierekjøret. Jeg savner en litteratur som sier noe om rommet midt imellom, sier Tjønneland til Studvest.

Vi har sittet i fire timer. Wesselstuen begynner å fylles med sitt vanlige klientell som stor sett består av mennesker godt over livets middagshøyde som liker å drikke litt etter jobben. Studvests ikke-eksisterende kafé-budsjett er for lengst sprengt. Tjønneland prater fortsatt som en foss om universitetets sørgelige utvikling. Tiden er inne for det store spørsmålet.
– Hva har du egentlig imot Erlend Loe?
Tjønneland smiler overbærende.
– Jeg mener at Loe viser hvor dårlig det står til med kulturradikalismen i norsk litteratur. Det er helt greit at en fyr på 25 år får en eksistensiell krise når han spiller crocket med broren. Poenget er at han aldri kommer til bunns i krisa. Løsningen blir en barnslig regresjon, der han melder seg seg ut av samfunnet, men likevel har en rik bror som gjør det mulig å kjøpe fin bil.
Oppfølgeren «L» vakte heller ikke de store begeistringen hos Tjønneland
– Det er ikke noe spesielt interessant med en gjeng 30-åringer som drar til en øde øy for å finne ut at de ikke kan gjøre det samme som Heyerdahl. Fantasiløse trette menn uten piff imponerer ikke meg, sier han bestemt.
– Hos Loe er løsningen enten å henge med på karrierekjøret eller å melde seg ut. Jeg savner en litteratur som sier noe om rommet midt i mellom, fortsetter han.
Jeg legger fra meg blokken og ser mot serveringsdama og tenker at tiden kan gå jævlig fort når når en diskuterer skikkelig. Jeg tror jeg skal begynne å gjøre det litt oftere.

tekst: Ketil Raknes
ketil.raknes@student.uib.no
foto: ola øye
 

tilbake


Studvest er ei avis av og for studentar ved Universitetet i Bergen.
Ansvarleg redaktør: Erik Martiniussen. Webansvarleg: Arne Beek.
Les også mer på siden om avisen.
Copyright Studvest © 2000