onsdag 31. oktober, nr 26 - 56. årgang
STUDVEST
-----
meny

om avisa annonsering arkivet siste side 2 apropos bilde ytringar kronikk leiar kommentar midten kultur nyhende news tips studvest 55 54 51 48

kultur

Aldri glemme Hustad leir

På Romsdals nakne kyst er det Norges militærnekterungdom formes til morgendagens sivilarbeidere. Studvests ufrivillig utsendte rapporterer hjem.

Atomvåpenfri interiørdesign. Det har vært pasifister på Hustad i 50 år

I hvite busser kommer vi, fra Molde lufthavn og fra rutebilstasjonen. Vi skriver 20. oktober 2001; fra denne dato løper fjorten måneders siviltjeneste. De første fire ukene tilbringes her, ved forskolen for sivile vernepliktige, Hustad leir. Ingen veit helt hva vi er kommet til. Sjøl om vi alle har hørt hva som venter oss.
De første dagene består av forsiktig hilsing, kaffe og mengder av informasjon. Håndbok for sivile vernepliktige er ganske tjukk, knusktørr og dårlig skrevet. Siviltjenesteadministrasjonen leser høyt fra boka, tar seg ikke store bryet med å besjele stoffet.
Et uskyldig spørsmål fra salen:
- Hvorfor er det numre på alle sengene våre?
- På grunn av brannsikkerheten, er svaret.
- I tilfelle brann, skal vi vite hvem som mangler.
Hvorfor er det så numre på skapene også? tenker jeg. Men jeg lar være å stille spørsmålet høyt.

Landssviker-effekten
I 1946 åpna Hustad Tvangsarbeidsleir. De som kom hit, var folk dømt for landssvik i rettsoppgjøret etter krigen. Planen var at gammalnazistene skulle hjelpe lokalbefolkningen med å rydde jord. De var dårlige til beins, og mindre motivert for å drive tvangsjordbruk. Da alle landssvikere etter hvert blei benåda og Hustad sakte tømtes for folk, skreik markene omkring etter ny og sprek arbeidskraft. Januar 1950 var de første sivilarbeiderne på plass. Lokalbefolkningen er ikke Hustadkullenes beste venner. Det har blitt arrangert åpne dager på skolen oppigjennom åra, for å bedre på forholdet. Publikum har pleid å begrense seg til de ansattes nærmeste familie. En lærer raskt å holde seg i grøftekanten når en møter på biler langs veien. Nattbussen fra Molde i helgene, kan også være en skjellsettende opplevelse. Går en aleine eller svært mange sammen, kan en som regel føle seg trygg. Hvis en da også lar palestinaskjerf og andre raddiseffekter bli hjemme, om man har noen. Det lokale sentrum består av postkontor, bank og en butikk uten ølsalg. På mitt første besøk i butikken, griper jeg i refleks en handlevogn. Først midt inni butikken, slår det meg at alt jeg skal ha er tannkrem, dusjsåpe, tobakk og en brus. Trengte jeg noe å holde fast i, i mitt møte med det ukjente?

Gandhis edle sak
Fire uker er en god stund. Ikke unaturlig dukker det raskt opp mange kreative ideer til hvordan man kan gjøre unna oppholdet på kortere tid. Ett av dem skiller seg snart ut: Vi skal være her til onsdag 17. oktober. Men hva hvis vi tar de tre dagene i den siste uka, og presser dette stoffet inn på ettermiddagene de to ukene før? Da kan vi avspasere tre dager, og ettersom helga er fri, slipper vi faktisk vekk fem dager før tida! Planen er mesterlig uttenkt. Med ett legger det seg en kollektiv, varm følelse over leiren. Tanken på en felles kamp overmanner meg. Denne saka skal kjempes helt fram, den skal vinnes eller tapes med æra i behold! I lunsjen neste dag blir jeg ropt opp over callinganlegget. Jeg blir bedt om å komme til rektors kontor.
- Av og til får elevene pakker som vi må be om å få åpna her hos meg, sier rektor. Det er mamma som har sendt pakke. Den er stor, tung og kvadratisk, og for alt noen visste, kunne den godt ha romma noen kilo hasj. Den er tross alt adressert til Hustad leir. Den inneholder hvitløk og vitaminer, mot forkjølelsen mamma følte jeg hadde pådratt meg. Der og da utnevner jeg meg sjøl til elevrådsformann. Jeg legger fram forslaget som er kommet opp i dypet av elevmassen. Kunne det altså være mulig å avspasere disse tre, i praksis fem dagene? Rektor mener det vil bli vanskelig. Undervisningsplanen er lagt, og lærerne, for ikke å nevne Lærerlaget, vil neppe godta noe plutselig kveldsjobbing. Men det er notert, forsikrer hun meg. Forsikrer hun oss. Samme ettermiddag snekrer vi sammen et allmøte. Jeg legger fram rektors syn på saka vår. Den felles entusiasmen fra i går kveld, er blåst vekk. Diskusjonen blir lang og vond, og vi bestemmer oss til slutt for å stemme over hvorvidt ønsket vårt stadig står ved lag. 38 stemmer for, 15 imot. Etterpå tenker jeg over hva stemmeresultatet betyr. Svaret er enkelt, og gjør meg skremt. Det betyr at folk allerede er drittleie. Det er gått halvannen uke, to og en halv gjenstår, og alle vil hjem, rett hjem. Den kvelden går jeg en lang tur, før jeg trøsteleser i en bok om Gandhi på sengekanten. Gandhi overbeviser meg. Jeg har gode grunner til å være her. Militærnekting er en edel sak, denne karen skal faen ikke la seg knekke av en liten filleting som den i dag. Jeg får likevel sove den natta.

Et gammalt refreng
Da de fire ukene er gått, er det blitt 17. oktober, og jeg sitter atter en gang i en hvit minibuss som skal ta meg til Molde lufthavn Årø. Fra cd-spilleren lyder tonene av en gammal sang, fra en svunnen tid da noen framsynte sivilarbeidere gikk i lydstudio og spilte inn et uutslukkelig refreng: «Eg kan aldri glømma Huuuu-stad leir, kan aldri glømma Hu-stad leir -» Jeg smiler til bussjåføren, en sivilarbeider som meg sjøl. Når jeg har dratt hjem, har han fortsatt noen måneder igjen på Hustad leir. Jeg misunner ham ikke. Men så ille kan det ikke være, tross alt. Jeg tenker at fra nå av, burde jeg kunne gjenkjenne en sivilarbeider i Bergens gater. Skulle jeg være i tvil, nynner jeg bare et gammalt refreng.

Tekst og foto: Audun Hole
sir_ashley@yahoo.com
 

tilbake


Studvest er ei avis av og for studentar ved Universitetet i Bergen.
Ansvarleg redaktør: Erik Martiniussen. Webansvarleg: Martin G. SkjŠveland.
Les også mer på siden om avisen.
Copyright Studvest ę 2001