Beffen goes wild
Med en balje og litt sytråd fikk Lars
og Sara laget film om Beffens frigjøring. Men det var
ikke bare enkelt.
 |
Filmdebut. Sara Maria Lennstrøm og Lars Kalland
(bak) får eksperthjelp av Johnny Holmvåg ved Mediaverkstedet.
Onsdag 25. september er det premierefest og visning
for kursdeltagerne.
|
– Ikke trekk flere ord nå. Da blir det bare
valgets kval og sånn der drit. Ordene «lurendreier», «Beffen»
(båt som går fra Nordnes til Bergenshus Festning. red.
anm.) og «snurrepipperier» har nettopp blitt trukket ut
som utgangspunktet for et filmmanus. Johnny Holmvåg, styremedlem
ved Mediaverkstedet i Bergen (MiB), mener at det får holde.
Dermed er grunnlaget for høstens workshop på MiB klart.
Med et oppmuntrende «husk at dere lærer best av å feile»
som avskjedshilsen overlates gruppene til seg selv.
Bortknalling
Sara Maria Lennstrøm (23) og Lars Kalland (23) har fått
med seg styremedlem Johnny som eksperthjelp. Verken Lars
eller Sara har laget film før, Sara tviler faktisk på
om hun noen gang har sett gjennom et kamera. Den lille
gruppas første oppgave er å gjøre «lurendreier», «Beffen»
og «snurrepipperier» om til et filmmanus. Johnny er raskt
ute med å foreslå reduksjonsmetoden. To ord er enklere
enn tre, forklarer han. Det viser seg at Lars ikke har
hørt om Beffen. Sara på sin side synes Beffen er «litt
for konkret». Johnny lar det gå noen sekunder før han
foreslår litt god, nordnorsk bortknalling.
– Ja, skal vi ikke bare knalle den bort da?
Brainstorming
Dermed er det duket for brainstorming rundt «snurrepipperier»
og «lurendreier». Sara får assosiasjoner til antikviteter
og gamle gubber. Lars tenker tydeligvis i andre baner.
– Jeg forestiller meg noe lyder og noen rør og noe greier,
sier han, og vifter hendene over hodet. Bruktbutikker
og gjenvinning vurderes som for opplagt. Et assortert
utvalg av synonymer til «lurendreier» blir etter tur avfeid.
Johnny foreslår at de kan lage film om konkret tekst,
for eksempel mellom bokstavene «l» i «lurendreier» og
«s» i «snurrepipperier». Dette forslaget øker forvirringen
dramatisk, og gruppen vender seg som en siste utvei mot
Studvests utsendte. Fotografen ser for seg en film om
Johnny som sier «lurendreier», med sin myke, mr. Nelson-aktige
«r». Etter dette går diskusjonen helt i stå. Lars og Sara
konstaterer at det beste nok er om de to kan komme opp
med noe på egen hånd.
Vær du trygg
Det viser seg at to hoder tenker bedre enn fem. Når vi
møtes igjen forklarer Lars og Sara hvordan de vil løse
oppgaven. Det blir en film om Beffen likevel.
– Slik vi ser det er kjernen i Beffens aktivitet det at
den bare går frem og tilbake, frem og tilbake. Denne monotonien
tenkte vi å kombinere med en huske eller noe lignende,
for å vise likheten, før vi på slutten lar Beffen bryte
fri og ut av systemet. På innspillingsdagen blir det raskt
klart at dette ikke kommer til å bli noen enkel affære.
Da Lars og Sara skal hente kameraet på MiB, møter de låste
dører. Ingen av dem har penger igjen på kontantkortet,
så jeg trår støttende til med lån av telefon. Etter å
ha ringt rundt i en ti minutters tid viser det seg at
nærmeste tilgjengelige nøkkelknippe befinner seg på Flesland
og kan være på plass om en time.
– Er det Studvests telefon, eller?
– Nei. Ventetiden tilbringes på Kafe Kippers. Verken Sara
eller Lars har noen penger, så jeg slår til med en runde
kaffe.
– Er det Studvests kafébudsjett, eller?
– Nei. Tilbake på MiB slår lukten av øl imot oss. Møblementet
ligger strødd utover lokalet, og midt oppi det hele står
MiBs sivilarbeider Henning Gunnarsen og gnir seg i øynene
mens han forklarer at de desverre ikke har noe kamera
inne for øyeblikket. Men hvis det skulle vise seg at det
kommer inn et kamera i løpet av dagen skal han umiddelbart
ta kontakt, det kan de være trygg på.
Det var dråpen
Et par timer senere har de kommet i gang. Problemene ser
likevel ikke ut til å avta. Linselokket sitter nemlig
bom fast.
– De fikk ikke tak i noen andre kamera, så vi fikk et
gammelt et i stedet, et som de egentlig ikke bruker lenger.
Det kan virke som det er litt ødelagt, konstaterer Lars
behersket. Etter at alle etter tur har prøvd å få av linselokket
blir det tilslutt Sara som får jobben gjort. Med brusåpner.
På displayet blinker en liten tegning av en dråpe.
– Jeg fikk forklart at det egentlig skal indikere at fuktigheten
er for høy. Men det kunne også bety at batteriet var i
ferd med å gå tomt. Eller at noe annet var feil. Egentlig
visste de vel ikke helt hva det var. Nå slår det ut helt
vilkårlig, forklarer Sara. Batteriet viser seg å være
et godt tips. Etter kort tid er det dødt. Heldigvis har
de fått med seg reservebatteri. Uheldigvis er også dette
dødt. Lars setter seg rolig ned på en benk og foreslår
etter en liten tenkepause at filmingen utsettes til de
har fått et ordentlig kamera.
– Vi kan gjøre det på lørdag. Studvest betaler deg vel
uansett, eller?
– Nei.
Napping
Det er lørdag, og Lars har nettopp fått øye på Beffen
på andre siden av Vågen.
– Der borte ligger den! Ok, da er det bare å vente til
den kommer over hit. Kort tid senere påpeker Lars forsiktig
at Beffen «ligger forsåvidt akkurat der den pleier å ligge
når den ikke går». En rask sjekk med rutetidene forteller
at båten går hver hverdag, og ikke hver dag, som de gikk
ut fra. Oppsiktsvekkende nok tas også dette problemet
med stor ro. Sara og Lars nøyer seg med å konstatere at
det kan virke som de har vært «litt somlete i researchen,
gitt», før de etter forbausende kort tid kommer opp med
en løsning. På Nille kjøpes en stor balje. Denne fylles
med vann, og fungerer som hav for en liten leketøysbåt
som Studvests utsendte settes til å sende frem og tilbake
mens Sara og Lars bytter på å filme. Til den store frigjøringsscenen
trengs en tråd til å nappe båten opp fra baljen. Mot løfter
om å komme med på rulleteksten trer Centrum Dameklær støttende
til med litt sytråd. Dermed er det bare å nappe i vei.
Om og om igjen fyker den lille plastbåten ut av baljen
og oppi Lille Lungegårdsvann. Å frigjøre seg fra systemet
er sannelig ikke gjort i en håndvending.
Klipping
– Jeg tror nesten dette her er bedre enn orginalbeffen
jeg, ass. Lars gliser fornøyd foran monitoren på MiB.
Blant de utallige klippene som viser en hoppende plastbåt
mener de nå å ha funnet det beste. Klippet settes inn
etter at den lille båten kryper (det vil si blir dratt
med sytråden) fra baljen og mot friheten i sjøen. Til
slutt blir modellbeffen liggende og flyte på sjøen mens
kameraet panorerer oppover og viser åpne horisonter og
en blå himmel. Beffen er fri, og kan endelig seile de
syv hav som han selv behager. Filmen med arbeidstittelen
Beffen goes wild har fått en lykkelig slutt. Det
er nesten litt rørende.
– Han ser jo egentlig ganske glad ut der han ligger, sier
Sara med et smil. Alle komplikasjonene til tross har ikke
de to blitt skremt fra å lage flere filmer. De har faktisk
allerede begynt å tenke på neste prosjekt.
– Vi kunne jo laget en hel serie om Beffen. Hva med en
film om Beffen om ti år fra nå, foreslår Lars leende.
– Da har han kanskje vokst til en stor seilbåt, hvem vet?
