Nyhende
Kultur
Tema





















Ansvarleg redaktør:
Vemund Jensen

Vevs-ansvarleg:
Per-Kristian Nordnes

Kontakt oss:
studvest@uib.no

Telefon:
55 54 52 06
55 54 51 48
55 54 52 21

Telefaks:
55 32 84 05
Les også
meir om avisen.
Studvest © 2004

Lenkar: Studentradioen
Student TV
k7 Bulletin
Studentportalen
Under Dusken
Universitas

Studvest er ei avis av og for studentar ved Universitetet i Bergen,
Norges Handelshøyskole og Høgskolen i Bergen.
Onsdag 12. april 2004, nr. 15 - 59. årgang

Den onde kommersialiseringen av fotball

Hvordan kan supportere ha solidaritetfølelse med fotballspillere med lønninger i superklassen? spør cand. polit. i sosialantropologi, Halvdan Haugsbakken.

Når supportere i fotballklubben Barcelona skal beskrive den internasjonale fotballscenen tas begrepet kommersialisering mer og mer i bruk. Termen har ulike meninger, men sentralt peker den mot at penger har mer å si når fotball skal tolkes. Dette er ikke så rart. Ser man på det større bildet, har fotballen vært gjennom en rekke hendelser med radikal utgang; inntreden av kommersiell fjernsyn, implementering av Bosman-dommen, multinasjonale selskapers nære samarbeid med spillere, astronomiske spillerlønninger og overgangssummer. FIFAs egne utregninger for 1997 viste at fotballens årlige omsetning var på 250 milliarder amerikanske dollar. Selv om tallet er fra 1997, har mye skjedd siden den gang.

Kommersialiseringen har en internasjonal karakter, noe som gjør den til et globalt fenomen. Drar man til hvilken som helst europeisk liga, vil mange supportere raskt enes om at penger har for mye å si. Hvordan den gjør seg gjeldende, blir et lokalt fenomen.

Retter man fokus mot den spanske ligaen får pengebruken enhver til å hoppe i stolen. Spesielt har hovedstadsklubben Real Madrid demonstrert mesterligatendenser. Anskaffelsen av superstjernene David Beckham, Zinedine Zidane, Ronaldo og Luis Figo, og de astronomiske overgangssummene forbundet med dem, har ikke gjort klubben noe mindre berømt. Siden 2000 har klubben brukt ca. 500 millioner euro på kjøp av spillere.

Retter man fokus til den nordøstlige delen av Spania, har ikke Barça, vært noe mindre raus. Det ble for eksempel estimert at klubben brukte om lag sju milliarder pesetas på spillerkjøp for 1997/98-sesongen. Siden 1998 har klubben tatt til seg en rekke klassespillere, noe som gjør at bildet kan være endret. Men kritikere har påpekt at klubben, på grunn av sin viktighet og nære forbindelse til Barcelonas mektige næringsliv, nærmest tillater klubben å operere med store underskudd. Det interessante med tallene er deres symbolske betydning. Når de først nevnes er det noe emosjonelt og provoserende med dem.

Pengebruken transformeres til et følelsesladet tema og har en sterk forankring i det moralske. Hvordan er det så mulig å være en lokal hardbarka supporter i Barcelona, og ikke minst, hvordan kan man ha solidaritetfølelse med fotballspillere med lønninger i superklassen?

Støtten til de mindre profesjonaliserte Barça er mest kjent for sine medlemmer, socios, eller sesongkortholdere, og til sammen teller de over hundretusen. Fansen organiseres i to, de nevnte socios, og peñas, eller supporterklubber. Blant peñas er det grupper av supportere som presenterer seg selv for å være de mest dedikerte. De kaller seg for grupos de animación. De anser seg selv for å være en del av klubben og er klare talsmenn for katalansk nasjonalisme. I sin opptreden på Camp Nou (fotballarenaen til Barça) befinner de seg bak målene, hvor de gir sin støtte gjennom sang og musikk.

På den andre siden representerer de en ekstrem form for supporterideologi. De har blitt anklaget for å være for radikale ved at de integrerer ekstrem venstre- eller høyreorientert katalansk nasjonalisme. Vold og rivalisering forekommer blant dem. Forsøk på å kontrollere dem, både fra klubbens og politiets side, ender ofte i disputter.

Slike supportere framstår derfor som en opponent til presidenten og styret. En gruppe Barça supportere som kaller seg for Dracs - som undertegnede har gjort feltarbeid blant - er en integrert del av denne supporterkulturen.

For Dracs har kommersialiseringen, konflikter med presidenten, klubbstyret og andre supporterfraksjoner, fått gruppen til å forlate Camp Nou og fotball til fordel for andre idretter som praktiseres i klubben.

Gruppen startet opp i 1991 på Camp Nou hvor de støttet klubbens fotballspillere. Med tiden ekspanderte de sine aktiviteter til å inkludere de mindre profesjonaliserte idrettene, som basketball, håndball, innendørsfotball. I 1997 ble Dracs angrepet av Boixos Nois noe som medførte en øyeblikkelig oppløsning av gruppen. Medlemmene returnerte tilbake til Camp Nou i 1998, men bestemte seg for å legge ned fotballseksjonen, og skulle heller fullt ut støtte klubbens spillere i innendørsidrettene.

Det var to årsaker til at dette skjedde; (1) den dårlige behandlingen gruppen fikk etter det voldelige angrepet, og (2) hva fotballen hadde utviklet seg til å bli.

Hva er da medlemmenes refleksjoner om kommersialiseringen? Ledende medlemmer av Dracs forteller om en økende distanse mellom supportere og spillere. Medlemmene påstår at fotballspillere i mindre grad viser interesse for å snakke med dem, om de så gjør det oppleves det som overfladisk. Flittig kommer det beskyldninger om at spillere ikke er så opptatt av å representere Barça, men tar på seg fotballstøvlene for å jobbe. I takt med at flere utenlandske spillere tar på seg klubbtrøya, erfares det at klubbens lokale forankring blir mindre ivaretatt.

Barça går for å være et symbol på Katalonia, og står i et betent motsetningsforhold til madridialsk sentralisme. Franco-diktaturet trekkes flittig fram når klubbhistorie skal forklares og mye lidelser er forbundet med den. De spillere som blir gitt oppgaven å representere Barça interesserer seg mindre for dette, eller det påpekes at ingen har fortalt dem om hvor viktig dette er for fansen.

For medlemmene av Dracs blir det vanskeligere å identifisere seg med dagens fotballspillere, og de positive minnene fra Cruyff-perioden trekkes som motsats til de korrumperende ideer assosiert med kommersialiseringen. Å ha en genuin solidaritetsfølelse med fotballmillionærene blir vanskelig. Som en alternativ verden til Camp Nou, har Dracs funnet mening gjennom å støtte Barça i de andre idrettene. Her føler medlemmene at det er en likhetsrelasjon mellom supportere og spillere. Her er spillerne mindre interessert i høye lønninger og ofrer seg for klubben.

12.05.04

tilbake til toppen

Studvest
følger saken:

Siste artikkel:
20. august 2003
Antall artikler: 36

Siste artikkel:
3. september 2003
Antall artikler: 42

Siste artikkel:
11. september 2002
Antall artikler: 11

Siste artikkel:
11. september 2002
Antall artikler: 10

Siste artikkel:
18. september 2002
Antall artikler: 14