Studentavisa i Bergen. 65. årgang Oppdatert 26/11 Kl. 16:39 TIPS OSS/KONTAKT Lytt til Studentradioen Se på Student TV
Studvest har fått nye nettsider! Se STUDVEST.no
Forsiden
Nyheter
Kultur
  Omtalar
  Notisar
  Baksida
  Sport
Reportasjer
Tema
Ytringer
Foto
Om avisa
Lenker

Ansvarlig redaktør:
Kenneth Nodeland

Nett:
web@studvest.no

Annonser:
annonse@studvest.no

Kontakt oss:
studvest@uib.no

Telefon:
55 54 52 06
55 54 51 48
55 54 52 21

 

«The Runaways»


 
STUDVEST FØLGER TEMAET:
FILMOMTALER
Regi: Floria Sigismondi

Karakter: D

Tekst: HILDE ELISABETH BJØRK


Uoriginalt .«I wanna form an all girls band», proklamerer Joan Jett (Kristen Stewart) rett i fjeset på den velkjente produsenten Kim Fowley (Michael Shannon, som for øvrig ser ut som en hybrid av en meget sliten David Bowie og Alex fra «A Clockwork Orange»). Han tenner umiddelbart på ideen, og serverer Joan en trommis på sølvfat. Sistemann som blir engasjert i The Runaways, er ungpiken Cherie Currie (Dakota Fanning) som får rollen som frontfigur og sexbombe, noe som skal vise seg være en vanskelig kombo i rockemiljøet.

Det er midten av syttitallet, det er anarkistiske tilstander og det er selvfølgelig sex, drugs and rock'n'roll. Jentene lever i en mannsdominert verden såvel som musikkindustri: Rock'n roll tilhører menn, noe rebelske Joan stadig får slengt i trynet, og ikke nøler ved å protestere mot. Den ukarismatiske produsenten lirer av seg den ene perversiteten etter den andre, akkompagnert av pelvisbevegelser, og er selve manifestasjonen av den kyniske musikkindustrien gjennom hvordan han selger femtenårige Cherie som sexsymbol. Bandet blir dermed et uttrykk for kvinners selvutvikling, libido og retten til å være musiker, og her ligger også kjernen i filmen.

Men filmen vil fortelle to historier. Manuset er adaptert fra Cherie Curries selvbiografi «Neon Angel», som forteller historien om hvordan hun som ung jente ble dratt inn i rockens doptyranni. Men Cherie skildres uten motivasjon for å forstå karakteren, hun er uttrykksløs og kjedelig, og den potensielle såre nerven som ligger i den personlige fortellingen blir overkjørt av påtatt spill og filmestetikk.

For kompositorisk sett tilbyr filmen overhodet ikke noe nytt. Du har sett det meste før i andre musikkfilmer der dopmisbruk er hovedingrediensen; stripa sniffes eller sprøyta settes, og som tilskuer opplever du deres rus gjennom suggererende, duse bilder. Og her er det hele krydret med en lesbisk undertone for å understreke at disse jentene, de trenger ingen menn. Vis meg heller noe nytt ved syttitallets sex, drugs and rock'n roll.

Filmens absolutte høydepunkter er når det er fokus på musikken og frigjøringen som faktisk skjer med etableringen av et jenteband, alt annet i mellom kunne de godt ha spart seg for.



Debattregler


  • Personhets har ingen plass i debattene våre. Ikke trolling eller injurier heller. Slike innlegg bidrar ikke til debatten og vil bli slettet.
  • Innlegg som inneholder reklame, spam eller forsøk på verving vil bli slettet.
  • Rasistiske ytringer er forbudt etter norsk lov og vil bli slettet.

Hvorfor sletter vi ikke alle dårlige innlegg?

Vi ønsker mest mulig åpne og inkluderende debatter med færrest mulig slettede innlegg. Vi sletter innlegg som bryter med loven eller våre etiske retningslinjer.

Gode kommentarer kan bli benyttet i papirutgaven.

MERK: Moderator og journalister skriver aldri innlegg i kommentarene, innlegg med avsender 'webmaster'/'web-ansvarlig' eller liknende er falske og vil bli slettet.


 
SØK I STUDVEST:

SISTE ANMELDINGAR