Studentavisa i Bergen. 65. årgang Oppdatert 26/11 Kl. 16:39 TIPS OSS/KONTAKT Lytt til Studentradioen Se på Student TV
Studvest har fått nye nettsider! Se STUDVEST.no
Forsiden
Nyheter
Kultur
  Omtalar
  Notisar
  Baksida
  Sport
Reportasjer
Tema
Ytringer
Foto
Om avisa
Lenker

Ansvarlig redaktør:
Kenneth Nodeland

Nett:
web@studvest.no

Annonser:
annonse@studvest.no

Kontakt oss:
studvest@uib.no

Telefon:
55 54 52 06
55 54 51 48
55 54 52 21

 

Lucky Lew


 

FOTO: PRESSE
STUDVEST FØLGER TEMAET:
MUSIKKOMTALER
«Beauty In Aggression»
(Big Noisy Records)

Karakter: C

Tekst: ERIK LØNNE

I midten av bøtta. Det å motta et rykende ferskt album uten noen forventninger eller forkunnskap om hva jeg skulle høre på, er egentlig en veldig fin måte å bli kjent med et nytt band på. Det er litt som å møte en person for første gang, man vet ikke hva som vil skje eller hva man skal forvente. For da jeg fikk bergensbandet Lucky Lews nyeste plate «Beauty In Aggression», deres andre i rekken, sto jeg på bar bakke. Jeg visste ingenting. Men dessverre er nok ikke dette et vennskap som kommer til å vare.

Sjangeren heter rock og det er akkurat det dette albumet representerer. Rock. God gammeldags, rett fram, spark-deg-i-ræva-rock. Enkelt og greit. Og det fungerer, uten tvil. Rockefoten dirrer og jeg kjenner at det å ta frem luftgitaren blir mer og mer aktuelt mens jeg hører på platas første spor «Little Heart», men etter det kjølner interessen fra min side. Etter første spor går det slag i slag med hardkjør fra gitarist Barillion og resten av gjengen. Fra «Only For A While» til «I Am Riot» og avsluttende «Desert Angel» er det blytunge riff som gjelder og ingen kjære mor å se. Det platen dessverre lider litt under, er at alle disse låtene blir noe like og monotone. Man får følelsen av at når du har hørt én av låtene, så har du hørt alle. For å si det sånn, så er ikke «variert» og «original» de ordene jeg er ivrigst etter å bruke for å beskrive gruppas andre fullengder.

Men «Beauty In Aggression» ligger ikke i bånn av bøtta, langt i fra. Den ligger midt i, på det jevne. Med klare inspirasjonskilder i den klassiske hardrockens grunnleggere, Guns N' Roses, Black Sabbath med flere, vet man hva man får med Lucky Lew. Men med en til tider noe uengasjerende vokal og et cover som ikke skriker «kjøp meg!» fra CD-hylla i platebutikken klarer jeg ikke strekke hendene helt i været. Med andre ord, luftgitaren blir liggende.



Debattregler


  • Personhets har ingen plass i debattene våre. Ikke trolling eller injurier heller. Slike innlegg bidrar ikke til debatten og vil bli slettet.
  • Innlegg som inneholder reklame, spam eller forsøk på verving vil bli slettet.
  • Rasistiske ytringer er forbudt etter norsk lov og vil bli slettet.

Hvorfor sletter vi ikke alle dårlige innlegg?

Vi ønsker mest mulig åpne og inkluderende debatter med færrest mulig slettede innlegg. Vi sletter innlegg som bryter med loven eller våre etiske retningslinjer.

Gode kommentarer kan bli benyttet i papirutgaven.

MERK: Moderator og journalister skriver aldri innlegg i kommentarene, innlegg med avsender 'webmaster'/'web-ansvarlig' eller liknende er falske og vil bli slettet.


 
SØK I STUDVEST:

SISTE ANMELDINGAR