Studentavisa i Bergen. 65. årgang Oppdatert 26/11 Kl. 16:39 TIPS OSS/KONTAKT Lytt til Studentradioen Se på Student TV
Studvest har fått nye nettsider! Se STUDVEST.no
Forsiden
Nyheter
Kultur
  Omtalar
  Notisar
  Baksida
  Sport
Reportasjer
Tema
Ytringer
Foto
Om avisa
Lenker

Ansvarlig redaktør:
Kenneth Nodeland

Nett:
web@studvest.no

Annonser:
annonse@studvest.no

Kontakt oss:
studvest@uib.no

Telefon:
55 54 52 06
55 54 51 48
55 54 52 21

 

ASF jubileumsuke: Calexico


FOTO: EMIL WEATHERHEAD BREISTEIN

 
STUDVEST FØLGER TEMAET:
KONSERTOMTALER
Det Akademiske Kvarter - Teglverket, torsdag 15. september

Karakter: A

Tekst: GURO HOLM BERGESEN

Fordømt fin uteservering. Teglverket er fullt. Klamt og svett og alt for mange menn over 180 centimeter. Jeg ser ingenting, men det er ikke første gangen, akkurat. Konserter forløper seg ofte slik: Lysshowet blir nøye notert, og musikken som strømmer fra scenen blir både følt og reflektert over, men det visuelle aspektet ved konsertopplevelsen kan man liksom ikke forholde seg til. Altså. Det er vanvittig varmt. Og klamt. Og svett. Alle er veldig høye, de fleste over 25 år. Men jeg ser ingenting.

I etterkant har jeg blitt fortalt at Joey Burns er den mest sexy mannen som vandrer jordens overflate, noe jeg gjerne tror på. Det mest åpenbare tegnet på dette var at samtlige av kvinnene i salen var over gjennomsnittlig røde i kinnene. Så varmt var det faktisk ikke.

Burns åpner showet med uttalelsen «Vi gjør det beste vi kan, dere gjør det beste dere kan, og så møtes vi et sted på midten». Så setter de i gang med «Sunken Waltz» og «Roka». Det er åpenbart at de trives på scenen, og publikum ser ut til å trives de og. Det vrikkes på diskret norsk manér, klappes og synges med. Bandet viser krefter ikke bare gjennom å være et eksepsjonelt bra liveband, de spiller også opp til flere coverversjoner, blandt annet The Clashs legendariske «Guns of Brixton», og Joy Divisions «Love Will Tear Us Apart», fremført med pedal steel gitar og trompeter. Det er tydelig at publikum både kjenner og elsker musikken. De seks gutta på scenen klarer på mystisk vis å holde publikums oppmerksomhet i bortimot to timer, og når de avslutter med «Guero Canelo», er det ikke mange som står rolig i Teglverket.

Det er noe veldig uforklarlig ved musikken til Calexico. Er det rock? Folk? Latinsk musikk a la panfløyteindianerne på Torgalmenningen, eventuelt utecafé i en hvilken som helst spansk by? Venter publikum på at en bekrøllet slesk spanjol skal smyge ut på scenen i åletrange bukser med en rose bak øret? Wikipedia melder at det er Americana. Det kan jeg nesten ikke forholde meg til, for den sjangeren har jeg ikke hørt om. Er det egentlig så viktig å sjangerdefinere fin musikk? Calexico er fordømt fint, enda finere live. Det holder i massevis.



Debattregler


  • Personhets har ingen plass i debattene våre. Ikke trolling eller injurier heller. Slike innlegg bidrar ikke til debatten og vil bli slettet.
  • Innlegg som inneholder reklame, spam eller forsøk på verving vil bli slettet.
  • Rasistiske ytringer er forbudt etter norsk lov og vil bli slettet.

Hvorfor sletter vi ikke alle dårlige innlegg?

Vi ønsker mest mulig åpne og inkluderende debatter med færrest mulig slettede innlegg. Vi sletter innlegg som bryter med loven eller våre etiske retningslinjer.

Gode kommentarer kan bli benyttet i papirutgaven.

MERK: Moderator og journalister skriver aldri innlegg i kommentarene, innlegg med avsender 'webmaster'/'web-ansvarlig' eller liknende er falske og vil bli slettet.


 
SØK I STUDVEST:

SISTE KULTURSAKER
SISTE NYHENDE