Studentavisa i Bergen. 65. årgang Oppdatert 26/11 Kl. 16:39 TIPS OSS/KONTAKT Lytt til Studentradioen Se på Student TV
Studvest har fått nye nettsider! Se STUDVEST.no
Forsiden
Nyheter
Kultur
  Omtalar
  Notisar
  Baksida
  Sport
Reportasjer
Tema
Ytringer
Foto
Om avisa
Lenker

Ansvarlig redaktør:
Kenneth Nodeland

Nett:
web@studvest.no

Annonser:
annonse@studvest.no

Kontakt oss:
studvest@uib.no

Telefon:
55 54 52 06
55 54 51 48
55 54 52 21

 

«En sporvogn til Begjær»


 
STUDVEST FØLGER TEMAET:
SCENEOMTALER
Regi: Stein Winge (Den Nationale Scene)

Karakter: C

Tekst: HILDE ELISABETH BJØRK


Begjærets galskap. I Tennessee Williams' stykke, «En sporvogn til Begjær», møter vi ekteparet Stella og Stanley som lever under moderate forhold i New Orleans. Den tilsynelatende lykkelige tilværelsen blir satt på prøve når Stellas søster, Blanche, kommer på besøk. Det oppstår en spenning mellom Stanley og Blanche, og det er denne konflikten som driver handlingen fremover.

Gjennom en tidløs interiør-scenografi som underbygger realismen i forestillingen, skildrer regissør Stein Winge de destruktive kreftene som utfolder seg innenfor husets fire vegger.

Stykkets karakterer faller lett inn i sterotypier. Blanche (Marianne Nielsen), er pesten som trenger seg inn i hjemmet og driver frem det verste i menneskene rundt seg. Hun er fra første stund overtydelig nevrotisk, og er på sitt mest troverdige når hun raver rundt full på scenen, i kontrast til sin naive søster Stella (Ellen Birgitte Winther). Frode Winther gjør en sterk og troverdig fremtreden som Stanley. Spenningen mellom ham og Blanche resulterer til tider i glitrende scener, men faller også ofte igjennom. Karakterene presenteres på en såpass unyansert måte at det er vanskelig å sympatisere med noen av dem. Kanskje er nettopp det poenget: Å vise at skyldspørsmålet i slike situasjoner ikke alltid er svart-hvitt. Jeg sitter likevel igjen med en følelse av å ha blitt snytt for viktige dimensjoner i stykket.

Dramaturgisk sett savner jeg et tidsperspektiv. Til tross for at forestillingen varer i to og en halv time, mister nøkkelscener sin virkning fordi de ikke får nok tid til å etablere en stemning. Dette gjelder også for stykkets høydepunkt, som i utgangspunktet er en forferdelig hendelse, men der jeg som publikummer sitter igjen uberørt. Forestillingen hviler på at vi må kunne forstå hvorfor karakterene handler som de gjør, men da må vi også tro på dem og historiene de forteller. Det er kanskje et paradoks, men det føles ofte vanskelig i den realismen som utfolder seg på scenen. Jeg sitter igjen med et ønske om å bli stimulert til videre tenkning og fortolkning av tematikken og regivalgene. «Jeg vil ikke ha realisme, jeg vil ha magi!» sier Blanche. Og det må jeg si meg helt enig i.



Debattregler


  • Personhets har ingen plass i debattene våre. Ikke trolling eller injurier heller. Slike innlegg bidrar ikke til debatten og vil bli slettet.
  • Innlegg som inneholder reklame, spam eller forsøk på verving vil bli slettet.
  • Rasistiske ytringer er forbudt etter norsk lov og vil bli slettet.

Hvorfor sletter vi ikke alle dårlige innlegg?

Vi ønsker mest mulig åpne og inkluderende debatter med færrest mulig slettede innlegg. Vi sletter innlegg som bryter med loven eller våre etiske retningslinjer.

Gode kommentarer kan bli benyttet i papirutgaven.

MERK: Moderator og journalister skriver aldri innlegg i kommentarene, innlegg med avsender 'webmaster'/'web-ansvarlig' eller liknende er falske og vil bli slettet.


 
SØK I STUDVEST:

SISTE ANMELDINGAR