Studentavisa i Bergen. 65. årgang Oppdatert 26/11 Kl. 16:39 TIPS OSS/KONTAKT Lytt til Studentradioen Se på Student TV
Studvest har fått nye nettsider! Se STUDVEST.no
Forsiden
Nyheter
Kultur
  Omtalar
  Notisar
  Baksida
  Sport
Reportasjer
Tema
Ytringer
Foto
Om avisa
Lenker

Ansvarlig redaktør:
Kenneth Nodeland

Nett:
web@studvest.no

Annonser:
annonse@studvest.no

Kontakt oss:
studvest@uib.no

Telefon:
55 54 52 06
55 54 51 48
55 54 52 21

 

Ulver


 
STUDVEST FØLGER TEMAET:
KONSERTOMTALER
Logen teater, onsdag 28. april, Bergenfest.

Karakter: B

Tekst: MAGNUS GRØNN REITEN

La det bli lys. At Ulver i fjor plutselig fant ut at de skulle begynne å spille konserter etter å ha gitt ut plater i rundt 15 år, er noe av det beste som har skjedd i norsk musikkflora de siste ti årene. Vi trenger ikke i dybden rekapitulere bandets transformasjon fra tidlig folkloristisk black metal til senere elektronisk lydskulptering og avantgarderock, ei heller messe om hvor bra alt de gir ut er eller at de er et av Norges mest unike band og i en mer rettferdig verden hadde vært like kjente som Mayhem, Supersilent og Biosphere til sammen. De som vet dette, var på gårsdagens konsert, og resten har jeg ærlig talt ikke tid til akkurat nå.

Jeg liker egentlig ikke Logen-teateret som konsertlokale, men det var noe performativt og storstilt over denne opptredenen som rettferdiggjorde rommets tunge, noe oppstyltede aura, og lokalets iboende, kraftige romklang understreket fint bandets ofte sveipende, sakrale lydproduksjon. Konserten ble innledet med et av de panoramaaktige ambientpartiene vi vet de mestrer til fingerspissene, mot et digert bakgrunnslerret med video av en ildrød soloppgang. Solen ble raskt byttet ut med månen, og herfra og nesten ut var det et truende mørke over alt som skjedde i denne salen.

Musikken slepte seg av gårde, vekslende mellom svære droner og støy, og mer konkrete, rytmiske partier hvor progrock-inspirasjonen lå tykt utenpå. Et godt stykke utover i konserten ble det rom for et stadig mer drivende tempo, med breakbeats og vinylscratching fra DJ-en; et smart dramaturgisk grep for å skape en viss dynamikk i en slik massiv konsert, hvor de eneste pusterommene kom da vokalist Kristoffer Rygg (kaller han seg Garm fremdeles?) mumlet «takk» i mikrofonen før bandet duret videre. Denne musikken er veldig fri og grenseløs, men nitidig komponert, uten særlig rom for improvisasjon; den innehar noe av galskapen til det britiske plateselskapet Mutes tidlige 80-tallsband og deres assosierte (jeg fikk øye på en Coil-t-skjorte på en av de som sto på scenen i går), samt den tunge dommedagsjazzen til tyske Bohren & der Club of Gore. Og som nevnt, hele tiden med dette mørket hvilende over seg.

For ikke å si bak seg. Den visuelle delen av konserten (foruten et til tider epilepsifremkallende lysshow) besto av videomontasjer på lerret som blant annet viste vintage porno, barnefødsler, atomsprengninger, okkult symbolikk og gamle klipp fra nazi-Tyskland. Bare noen ord om sistnevnte: Jeg skjønner på sett og vis klippene av Hitler-jugend og digre naziparader; de sto i stil med bandets overdrevent pompøse blåsersample og store trommer, og inngår i den estetiske og konseptuelle tradisjonen fra Laibach og hele den europeiske industrial-greien som ikke ligger fjernt fra en del av det Ulver driver med. Men da videoen skiftet til bilder av holocaust, tippet det noe over. Hadde dette vært en power electronics-konsert, kunne man rettferdiggjort bildebruken i og med at det er en sjanger hvis konsept er å vise – og noen ganger dyrke – alt som er galt med menneskeheten. Men innenfor rammene av Ulver? Det funket ikke. Det vil si, dersom intensjonen utelukkende var å kaste ubehagelige inntrykk på publikum, fungerte det strålende, men noe logisk sammenheng mellom det som skjedde på skjermen og det som kom fra musikerne, så jeg ikke. Det hele fremsto mest som spekulativ kokettering. Det er vanskelig å klappe helhjertet når det siste bildet før en sang er over, er av en utsultet jøde som kastes ned i en massegrav.

Det frustrerende er jo at Ulver slett ikke trenger slike virkemidler. Men over til konsertens motsatte ytterpunkt og absolutte høydepunkt: Det er så utrolig riktig å avslutte en slik konsert med det som kanskje er den vakreste norske låten som er laget noensinne, i hvert fall var den det i går. «Not Saved» er tre pianoakkorder repetert inn i evigheten, supermelankolsk og drømmende; i går, etter alle utblåsningene og det ulmende mørket, kjentes den ut som løsningen på alle verdens problemer, og da lysene i salen gradvis kom på underveis i sangen, så jeg at samtlige tenkte det samme. Du vet den klimaktiske scenen mot slutten av «Inland Empire»? Sånn var det. Man vet liksom ikke helt hva man skal si etterpå.



Debattregler


  • Personhets har ingen plass i debattene våre. Ikke trolling eller injurier heller. Slike innlegg bidrar ikke til debatten og vil bli slettet.
  • Innlegg som inneholder reklame, spam eller forsøk på verving vil bli slettet.
  • Rasistiske ytringer er forbudt etter norsk lov og vil bli slettet.

Hvorfor sletter vi ikke alle dårlige innlegg?

Vi ønsker mest mulig åpne og inkluderende debatter med færrest mulig slettede innlegg. Vi sletter innlegg som bryter med loven eller våre etiske retningslinjer.

Gode kommentarer kan bli benyttet i papirutgaven.

MERK: Moderator og journalister skriver aldri innlegg i kommentarene, innlegg med avsender 'webmaster'/'web-ansvarlig' eller liknende er falske og vil bli slettet.


 
SØK I STUDVEST:

SISTE ANMELDINGAR