Studentavisa i Bergen. 65. årgang Oppdatert 26/11 Kl. 16:39 TIPS OSS/KONTAKT Lytt til Studentradioen Se på Student TV
Studvest har fått nye nettsider! Se STUDVEST.no
Forsiden
Nyheter
Kultur
  Omtalar
  Notisar
  Baksida
  Sport
Reportasjer
Tema
Ytringer
Foto
Om avisa
Lenker

Ansvarlig redaktør:
Kenneth Nodeland

Nett:
web@studvest.no

Annonser:
annonse@studvest.no

Kontakt oss:
studvest@uib.no

Telefon:
55 54 52 06
55 54 51 48
55 54 52 21

 

Manic Street Preachers


 
STUDVEST FØLGER TEMAET:
KONSERTOMTALER
Grieghallen, lørdag 1. mai, Bergenfest.

Karakter: A

Tekst: TORE FRIESTAD

Etter en lang pause mens crewet rigget ned Ultravox og opp Manic Street Preachers og 30-åringene byttet sitteplassen sin bak i lokalet med 50-åringene som hadde dibs på plass foran scenen under ’vox-konserten, entret Manics Grieghallen. Bandet som fikk sitt internasjonale gjennombrudd i 1996 med albumet «Everything Must Go», og fulgte dette opp med det kritikerroste «This Is My Truth Tell Me Yours», skulle egentlig spilt i Bergen for ti år siden, men denne konserten ble snøutsatt. Men nå var de endelig her!

Allerede under første låt, «Motorcycle Emptiness», viser waliserne at de har mer energi enn forrige band på scenen. Vokalist James Dean Bradfield oppfører seg som en frontfigur skal, og danser en intens sving-om med sin gitar fra første sekund. Første låten setter standarden for resten av konserten; utsøkt. Fartsfylt, glimrende samspill mellom instrumentene og en fantastisk vokalprestasjon av Bradfield. Og det er godeste James Dean som styrer showet. Han viser på «Your Love Alone Is Not Enough» at Nina Persson og The Cardigans ikke trengs for å gjøre denne sangen bra. Selv de kule gitarriffene på «From Despair To Where» blir delvis stilt i skyggen av Bradfields vokal, og jeg skulle likt å møte personen som har noe som helst å utsette på fremførelsen av «Tsunami».

Det er ikke tvil om at publikum i Grieghallen er mer aktive under denne konserten enn på Ultravox, men i samsvar med god norsk tradisjon står selv mange av dem som ventet like foran scenen i nesten en time under bandskiftet, stille med en nærmest stoisk ro. Men det er vel slik det ofte er på Bergenfest. Selv under fabelaktige rockekonserter. Ironisk nok er det når Manics covrer «Suicide Is Painless» at det blir mest allsang. Men det skulle egentlig bare mangle, siden den ene halvparten av publikum kjenner den fra introen til M*A*S*H på 80-tallet, og den andre halvdelen så programmet i reprise ti år senere.

Neste kapittel av konserten omhandler Richey Edwards, Manics-gitaristen som forsvant mystisk i 1995 og ble erklært «antatt død» av myndighetene i 2008. Manic Street Preachers siste album, «Journal For Plague Lovers» er i sin helhet basert på sangtekster etterlatt av Edward, og vi får en smakebit av dette gjennom «Jackie Collins Existential Question Time» og «Peeled Apples». En vakker markering av en tydelig dypt savnet venn. Men, som Manics sier i sin neste sang, «A Design For Life»: «We don't talk about love / We only wanna get drunk». Såh, videre bærer det.

For at det virkelig ikke skal finnes noen tvil om James Dean Bradfields talenter, forlater hans kollegaer scenen og lar vokalisten fremføre en nydelig, akustisk versjon av «The Everlasting» på egen hånd. Vakkert, men jeg fikk en liten Idol-audition-følelse av hele opplegget der. Uansett: James, du er videre til Oslo.

Når resten av Manics kommer tilbake fra pausen sin, er resten av konserten en hit-parade med «You Stole The Sun From My Heart» og «Ocean Spray» som de største høydepunktene. Konserten avsluttes, selvsagt, med deres mest kjente låt, «If You Tolerate This Your Children Will Be Next», til stor jubel fra salen.

Etter konserten sitter jeg egentlig bare igjen med ett spørsmål: Hvorfor er ikke Manic Street Preachers større enn de er? I en rettferdig verden ville de ha vært en av headlinerne på Koengen i sommer, ikke delt scene med et 80-talls synthband i Grieghallen under Bergenfest. De har musikerne, de har hitene, de har flere gode album, de har den triste historien med Richey Edwards og ikke minst har de James Dean Bradfield. Det finnes ikke tvil om at rockeverdenen trenger flere store band, og jeg mener etter å ha sett dem live at Manic Street Preachers utvilsomt bør være et av dem.



Debattregler


  • Personhets har ingen plass i debattene våre. Ikke trolling eller injurier heller. Slike innlegg bidrar ikke til debatten og vil bli slettet.
  • Innlegg som inneholder reklame, spam eller forsøk på verving vil bli slettet.
  • Rasistiske ytringer er forbudt etter norsk lov og vil bli slettet.

Hvorfor sletter vi ikke alle dårlige innlegg?

Vi ønsker mest mulig åpne og inkluderende debatter med færrest mulig slettede innlegg. Vi sletter innlegg som bryter med loven eller våre etiske retningslinjer.

Gode kommentarer kan bli benyttet i papirutgaven.

MERK: Moderator og journalister skriver aldri innlegg i kommentarene, innlegg med avsender 'webmaster'/'web-ansvarlig' eller liknende er falske og vil bli slettet.


 
SØK I STUDVEST:

SISTE ANMELDINGAR