– Smertefritt! Over 700 betalende betyr rekord for oss. Og alle er så glade og førnøyde, gliser daglig leder i AKKS (Aktive Kvinner Kultursenter), Mona Størseth.
I hånda holder hun en velfortjent kald en, etter uker med planlegging og organisering av 10-års jubileet. Ikke minst timesvis med øving med bandet sitt, Lovebugs, som er ett av banda som har spilt her i kveld. Mange som går forbi oss stopper og gir henne gratulasjonsklemmer. Klokka har passert tre på natta og jubileumsfesten på Kvarteret går mot slutten.
VERFTET, EI UKE FØR
– Kan vi ikke spille «Kill Bill» i stedet. Denne er så slitsom, sier trommis Christina Amundsen.
I ett av AKKS sine seks øvingslokaler på Verftet øves det iherdig til fredagens konsert. Fire Lovebugs-medlemmer står spredt ut i det ti kvadratmeter store rommet med hvert sitt instrument, iført skjørter med polkadotter og pumps med hæler. Spillelista ligger slengt på gulvet, og diskusjonen er i gang om hvilken sang de trenger å terpe på.
Rockebandet Lovebugs er ferskinger i bandsammenheng. For bare to år siden hadde ingen av dem tatt i et musikkinstrument. Etter et samspillkurs i regi av AKKS, bestemte de seg for å starte band, tross en gjennomsnittsalder på 30.
– Vi er et levende bevis på at det aldri er for sent. Jeg hadde jobba i AKKS lenge før jeg begynte på gitarkurs. De fleste i bandet vårt har vært i organisasjonens kulisser i mange år, men aldri tatt steget ut og spilt selv. Nettopp derfor er AKKS bra. Det er et lavterskeltilbud hvor du ikke trenger forkunnskaper for å begynne, sier Mona.
– Målet vårt er å gjøre suksess i Japan, slik som A-ha og Ephemera. Men kanskje først og fremst i Bergen, ler gitarist Monica Amundsen.
NEDTONET KVINNEPROFIL
AKKS startet på 1980-tallet som en idealistisk organisasjon med formål om å øke kvinners deltakelse i kulturlivet. I 1995 ble en avdeling i Bergen opprettet, og man dreide samtidig fokuset mot kvinner i musikklivet. AKKS Bergen har opplevd en sterk vekst i antall medlemmer siden starten. I 1995 var antallet 26, i dag over 450. Dette gjør AKKS Bergen til den største avdelingen blant de fem i Norge.
– Jeg kom inn i AKKS etter initiativtaker Evy Sørensen i 1997. Da lå organisasjonen brakk etter at alle midlene hadde blitt fjernet. Alt vi eide var to pappesker og noen permer, forteller Mona.
Men etter hvert kom AKKS inn i musikkrådets varme og fikk utdelt sårt tiltrengte penger. I dag får organisasjonen inntektene gjennom instrumentundervisning, samspillkurs og utleie av øvingslokaler. I tillegg arrangerer AKKS Eggstock- festivalen. Hovedmålsettingen deres er å tilrettelegge for unge, uetablerte musikere, og i Bergen har man valgt en åpen profil som ikke ekskluderer guttene.
– Vår avdeling har valgt å ikke ha en sterk kvinneprofil, selv om vedtektene sier at vi er en kvinneorganisasjon. Jeg mener man da skaper et unaturlig rammeverk for musikerne. Vi kan ikke eksistere i ei boble, uten koblinger til det virkelige liv, mener Mona.
IKKE ET JENTEBAND
To etasjer under skal gothmetal-bandet Octavia Sperati til med øving. Med platekontrakt, 15.000 i støtte fra kommunen og nylig avlagt turne i England, er bandet et godt eksempel på at AKKS setter noe i sving blant kursdeltakerne. På et vorspiel i 2000 fikk de fem jentene ideen om å starte band. Problemet var at ingen av dem kunne spille, og AKKS ble derfor kontaktet.
– For å si det sånn, vi låt ikke så jævla metall i 2000. Så AKKS gjør en glimrende jobb ved å tilby noe for nybegynnere, sier vokalist Silje Wergeland.
Jentene tar seg en røyk, og tema skifter over på kvinner og musikk. Om hvordan de som tenåringer hadde valget mellom å være drillpike eller spille piano. De mener gutter har bedre vilkår og får ikke et kjønnsstempel på det de driver med. Octavia blir ofte konfrontert med at de er et jenteband.
– Det har gitt oss en del medieoppmerksomhet, men det er også er en bakside ved å være spesielle. Hvis vi ikke er bra nok, får vi så hatten passer. Vi må nok av den grunn bevise mer, sier gitarist Bodil Myklebust.
Selv om bandet har møtt fordommer fordi de er jenter, mener de at de stort sett har positive erfaringer fra musikkbransjen.
– Det viktigste for oss er at vi blir behandlet likt med andre band. Vi vil verken ha fordeler eller ulemper ved å være et jenteband. Vi vil være Octavia, konstaterer gitarist Gyri Losnegård.
Bandets nyeste medlem ankommer sent, slenger seg ned, og fisker opp en sigarett. Han er trommis og gutt.
– Eneste forskjell på å spille med jenter istedet for gutter et at det blir mindre rølping. Jenter er mer ordentlige. Eller, forresten, mer enten eller. Enten er jentene fulle og jeg edru, og omvendt, sier Kikken Vegsund. De andre ler.
ET SPARK BAK
– Jeg synes vi skal juble for AKKS, dere, oppfordrer Mona fra scenen i Teglverket.
Jentene i salen (og den lille andelen gutter) jubler med Mona. Orange ballonger har kommet på plass, øl tappes flittig fra kranene, og riggerne har skrudd de siste spottene i riktig posisjon. Bursdagsfeiringen er i gang. Tilsammen 18 band gir i kveld en gratis konsertopptreden som bursdagsgave til de som kanskje gav dem det lille de trengte for å starte en musikkarriere. Sissy Wish, for eksempel.
– Problemet for mange jenter er at man føler seg utenfor i et miljø hvor guttene klart er i flertall. Derfor er det kjempeviktig å etablere et kontaktnett med andre jenter som driver med det samme. AKKS har betydd mye for meg ved å ha gitt mulighet til å øve og spille konserter. I tillegg er jentene hyggelige, og alltid tilgjengelige for en prat, sier gratulant og musiker Sissy Wish i det hun fortsetter mot scenen for å spille.
– I dag har vi for få kvinner i musikkbransjen, derfor er arbeidet med å legge til rette for kvinner svært viktig. Vi ser det spesielt under Eggstock-festivalen. Gutteband melder seg på over en lav sko, mens jentene kvier seg. De vil være virkelig flinke før de tør, forteller Mona.
For noen år tilbake traff hun Ane Brun på By:Larm i Kristiansand. Da kom hun bort for å takke AKKS og deres arbeid. Hun deltok en periode på vokalkurs hos dem i Bergen, selv om hun var ekstremt dyktig, og læreren ikke hadde noe mer å tilføre henne. Det hun trengte var et spark bak, og bygge opp troen på seg selv som artist.
BABE PÅ BASS
– Ti år er lenge i rocksammenheng. Dere har jo faen meg eksistert lengre enn The Beatles! sier Einar Engelstad, alias Engelen under åpningen.
Engelen mener AKKS gjør en fremragende jobb i Bergen, men understreker at det fremdeles er mye som gjenstår i arbeidet med kvinner i musikkbransjen. Han illustrerer dette ved å vise til musikkmagasinet Uncuts liste over de 100 største gitaristene i verden.
– På plass nummer 72 fant jeg Joni Michell. Hun var også den eneste kvinnen på listen, sier han fra scenen.
Neste taler er tidligere daglig leder Evy Sørensen. Hun minner oss på at situasjonen heldigvis er bedre enn da hun selv var aktiv på 80-tallet. Da fikk hun tilbud om å være bassist i et gutteband. De mente det kunne være kult for bandets image.
VINGER OG HÅRSPRAY
Backstage står Octavias vokalist i dyp konsentrasjon foran speilet. Mens hun nynner durskalaen smører hun på litt ekstra med svart kajal rundt øynene. Det lange, svarte håret er festet løst i nakken. Litt hårspray, og så er alt klart.
– Litt kjipt å spille så sent, for da begynner folk å bli så fulle, sier Silje og løper ut med vannflaska i hånda.
I andre enden av rommet gjør Lovebugs seg klare til sin konsert ved å gi sceneantrekkene en siste finish.
– Hvor er Mona? Hun har ikke fått på seg vingene! roper bassist Live.
– Hvor er plekteret?
– Jeg hadde problemer med trommesettet da vi skulle rigge oss til på scenen. Noen gutter hadde spilt før oss og stramma skruene skikkelig til. Ble skikkelig svett, forteller en lett nervøs trommis i minuttene før de skal stå på scenen foran AKKS-venner og vanlige Kvarteret-gjengere.
– Jeg gleder meg aller mest til øl etterpå, konstaterer Mona, mens de fem vingekledde svinser nervøst ut av rommet.
Print;)
;)
;)
;)
;)
;)
