Studentavisa i Bergen. 65. årgang Oppdatert 26/11 Kl. 16:39 TIPS OSS/KONTAKT Lytt til Studentradioen Se på Student TV
Studvest har fått nye nettsider! Se STUDVEST.no
Forsiden
Nyheter
Kultur
Reportasjer
Tema
Ytringer
Foto
Om avisa
Lenker

Ansvarlig redaktør:
Kenneth Nodeland

Nett:
web@studvest.no

Annonser:
annonse@studvest.no

Kontakt oss:
studvest@uib.no

Telefon:
55 54 52 06
55 54 51 48
55 54 52 21

 

Samefolkets sang


 
Lihkku beivviin (Gratulerer med dagen)
Det bor rundt 350 registrerte samer i Bergen. Da er det ikke så rart at noen av dem vil feire samedag.

Tekst: NORA HJELMBREKKE

Det første vi ser er barn. Pyntede barn som løper og roper og oppfører seg slik barn har en tendens til å oppføre seg på dager som avviker fra normalen. Jul. Bursdag. Nyttårsaften. 17. mai. Og for akkurat disse barna: 6. februar.

Samefolkets dag har vært feiret siden 1993, til minne om det første samiske landsmøtet som ble avholdt i Trondheim, i 1917. I Bergen har de hatt en pause i feiringa de siste to årene, men i år har foreningen Bergen sameforening slått på den store runebomma, og leid Nord-Norge-foreningens hus i Kalfaret. Nå er bygget fylt av festkledde barn og koftekledde voksne. Det svinger i røde kanter nederst på blå skjørt og rasler i søljer når noen går forbi.

– Joik har større kraft enn krutt, synger Inga Hornæs.

Hun sitter bak utsjekkingen, men uten egentlig ansvar for akkurat den. Hun synger igjen, og ler, selv om vi kjenner en viss usikkerhet knyttet til om det er med oss, eller av oss.

– Det var jo opprinnelig studenter som startet Bergen sameforening, forteller hun. Hun har vært med på feiringen av 6. februar så godt som alle årene det har blitt arrangert, og i år er foreningen 40 år. Det skal markeres behørig i mai, men i dag er alt fokus på feiringa av samefolkets dag. Som altså ikke er en nasjonaldag.

– Nei, det blir det ikke riktig å si. Det er en festdag. Eller man kan bare kalle det Samefolkets dag, forklarer Kristine Sara Hætta, som tar imot festpyntede samer etter hvert som de drypper inn. Da finner hun navnet deres på lista over påmeldte, og tar imot betalingen, som dekker leie av huset og middagen de skal spise senere.

En av de mange som har pyntet seg i kofte for anledningen er Arvid Sjøseth. Han har i likhet med Inga Hornæs vært med på de fleste feiringene så lenge han har bodd i Bergen, og mener det er bedre å leie et helt lokale, slik som i år.

– Tidligere har det vært på hotell, men da får vi jo ikke sitte helt for oss selv, og det er mange forstyrrelser, så det er klart det ikke er ideellt.

– Og du vet, vi samer, vi liker jo å bruke hele kroppen når vi snakker. Vi vil understreke det vi sier med bevegelser og gi hverandre bekreftelse gjennom å ta på hverandre. Da er det godt for oss å være sammen og føle oss frie.

Rundt oss løper Shurjo Roy på fire og et halvt år, mens moren Marja Nickel følger med. Shurjo Roy har allerede feiret Samedagen i dag, i barnehagen, selv om han er den eneste med samisk avstamning der.

– Det er en studentbarnehage, og jeg synes det er fint, sier Marja, som opprinnelig er fra Kautekeino, men nå studerer ved Kunsthøgskolen i Bergen.

– Samer feirer jo 17. mai, så man trenger ikke være samisk for å delta på en feiring av samedagen, påpeker hun, før hun følger etter Shurjo Roy ut av rommet.

Arvid er en av ti søsken, og sitter i styret i Bergen sameforening, men han kan ikke snakke noen form for samisk språk.

– Vi spurte faren vår om han kunne lære oss samisk, men da sa han «Nei, så vondt vil jeg dere ikke», forteller han.

– Jeg er ikke sint på faren min, han var veldig snill, og det var godt ment.

Så legger Arvid merke til fotografen. Hun ser da merkelig samisk ut, gjør hun ikke? Nei, sier fotografen. Arvid bare ler.

– Du kan ikke lyve deg bort fra det, når du har så mange samiske trekk!

Øynene og de høye kinnbeina, alt stemmer ifølge Arvid, som blir mer og mer bestemt jo mer fotografen nekter for å ha noe samisk opphav. Før vi får muligheten til å gå videre må hun love å bedrive seriøs slektsgransking når hun kommer hjem.

Oppe i andre etasje er det aktiviteter for barna. Den tradisjonelle samiske aktiviteten lassokasting skal gjennomføres, men først er det tid for den litt mindre tradisjonelle pilkasting på ballonger. Praten går vekselvis på norsk og det vi gjenkjenner som samisk. Ellen Ingeborg Hætta snakker alltid samisk til datteren.

– For meg er det naturlig å snakke samisk til henne, siden det er morsmålet mitt, forteller hun.

Ellen Ingeborg har bodd i Bergen siden i høst, og tar master ved NHH. Som Marja Nickel er hun opprinnelig fra Kautekeino. Hun føler ikke hun bevisst trenger å bevare det samiske i seg.

– Det kommer helt naturlig. Det er ingen trussel meg eller min kultur å blandes med noe som er annerledes.

– Er det noen som egentlig kan å kaste lasso?

Problemer oppstår når det er tid for lassokasting, og det kommer fram at ingen av dem egentlig vet hvordan dette skal foregå. Etter flere runder med prøving, og dertil feiling, kommer man fram til en teknikk som kanskje ikke er helt riktig, men som med litt godvilje gjør at lassoen kan klare å falle over reinsdyrsgeviret som er lagt ut på gulvet.

Etter hvert er det tid for "biđus", den tradisjonelle samiske retten som de frammøtte skal spise. Biđus ligner på en gryterett, og består av reinsdyrkjøtt, potet og løk, i tillegg til en brun saus. Tradisjonelt har hverken løk og potet vært det enkleste å oppdrive på Finnmarksvidda. Dette, i kombinasjon med at retten er velegnet til å lage til mange mennesker gjør den egnet som festmat.

– Det er jo spesielt bra i brullyp. De tradisjonelle samiske brylluppene er jo enorme, forklarer Mona Hornæs, som er leder for Bergen sameforening, før hun reiser seg for å forsøke å avrunde måltidet. Det forsiktige initativet blir imidlertid tatt i mot med middels annerkjennelse.

– Æ skit nu i det, æ tar litt til, høres fra det ene bordet, før det ennå en gang skrapes i stolbein.

Til slutt skal Inga Hornæs snakke om joik. Hun holder opp den enorme runebomma, laget av spent reinsdyrskinn med ulike motiver.

– Denne forsvant jo først fra samene. De fikk ikke lov til å bruke den, fordi de trodde vi kunne utføre ondskap med den. Min søster er læstadianer, så hun liker ikke at jeg joiker, sier Inga, før hun gliser.

– Men jeg gjør det likevel.

Og så joiker hun søsterens joik.

Hun forteller at en joik er en personlig ting, og at man i utgangspunktet får tre i løpet av livet. En som barn, en som ungdom, og en som voksen, som følger deg livet ut.

– Min søsters barnejoik var snill og flink, fordi hun var en rolig jente. Min joik er en trollete joik. Fordi jeg var rampete og guttete.

Og så vil Inga at alle skal joike sammen.

– Men denne joiken hører ikke til her, den hører til på Finnmarksvidda, så det må dere forestille dere. Dere må kjenne at det er kaldt. At dere er inne i lavvoen. Dere hører reinflokken utenfor, bjellene.

Hun begynner å slå forsiktig på runebomma.

– Hør vinden som blåser.

Hun joiker rolig, en forsiktig joik som flyter utover i rommet. Inga joiker med øynene igjen. Etter at hun er ferdig er det stille en stund, før hun spør:

– Nå. Hvem var det som var inne i lavvoen med meg?

Og så gliser hun igjen.



Debattregler


  • Personhets har ingen plass i debattene våre. Ikke trolling eller injurier heller. Slike innlegg bidrar ikke til debatten og vil bli slettet.
  • Innlegg som inneholder reklame, spam eller forsøk på verving vil bli slettet.
  • Rasistiske ytringer er forbudt etter norsk lov og vil bli slettet.

Hvorfor sletter vi ikke alle dårlige innlegg?

Vi ønsker mest mulig åpne og inkluderende debatter med færrest mulig slettede innlegg. Vi sletter innlegg som bryter med loven eller våre etiske retningslinjer.

Gode kommentarer kan bli benyttet i papirutgaven.

MERK: Moderator og journalister skriver aldri innlegg i kommentarene, innlegg med avsender 'webmaster'/'web-ansvarlig' eller liknende er falske og vil bli slettet.


 
SØK I STUDVEST:

SISTE FRA APARTE
SISTE FRA MIDTEN