Studentavisa i Bergen. 65. årgang Oppdatert 26/11 Kl. 16:39 TIPS OSS/KONTAKT Lytt til Studentradioen Se på Student TV
Studvest har fått nye nettsider! Se STUDVEST.no
Forsiden
Nyheter
Kultur
Reportasjer
Tema
Ytringer
Foto
Om avisa
Lenker

Ansvarlig redaktør:
Kenneth Nodeland

Nett:
web@studvest.no

Annonser:
annonse@studvest.no

Kontakt oss:
studvest@uib.no

Telefon:
55 54 52 06
55 54 51 48
55 54 52 21

 
Reportasje.

Utilgjengelig idyll


MÅ MAN SÅ MÅ MAN. Det er ikke all brostein som lar seg omgå. FOTO: FINN ARNE MELHUS

 

VEL MENT, DÅRLIG UTFØRT. Nøyaktig hva denne rampen skal brukes til er ikke helt godt å si. FOTO: FINN ARNE MELHUS

VEDLIKEHOLD. Veien til helvete er brolagt med gode hensikter. FOTO: FINN ARNE MELHUS

VED SIDEN AV DEN RØDE LØPEREN. Marius Loftheim tester en av byens privateide ramper. FOTO: FINN ARNE MELHUS

SÅ NÆRT, MEN AKK SÅ FJERNT. – Heldigvis har jeg ingen bekjente som bor i trange, brosteinsbelagte smau. FOTO: FINN ARNE MELHUS

LANG VEI. Omveiene for rullestolbrukere er mange i Bergen. FOTO: FINN ARNE MELHUS
UNIVERSELL UTFORMING
Universell utforming er utforming av bygninger, transportmidler og infrastruktur på en måte som gjør at de kan brukes av så mange mennesker som mulig, uavhengig av funksjonshemming og uten assistanse fra andre.

Regjeringen la 4. april i år frem et lovforslag som forbyr diskriminering av personer med nedsatt funksjonsevne. Loven skal gjelde på alle samfunnsområder, og inneholder egen bestemmelse om plikt til generell tilrettelegging av all virksomhet som er rettet mot allmennheten i henhold til prinsippene om universell utforming.

Norsk Institutt for By- og Regionsforskning har anslått at en oppgradering til universell utforming i eksisterende publikumsbygg, vil ha en kostnadsramme på mellom 14,3 og 23,4 milliarder kroner. I tillegg anslås 1,3 milliarder kroner å tilkomme som kostnader ved arealtap.

Trange smau, bratte trapper, brostein og gamle, ærverdige bygninger: Idyll for noen. Andre må finne seg i at store deler av Bergen by er utenfor rekkevidde.

Tekst: AKSEL KIELLAND og HILDE SOFIE PETTERSEN

– Du kjører visse gater som du vet går. Hvor du vet det er nedsenkede fortau og lite brostein.

For rullestolbruker og student Marius Loftheim er det mer å tenke på enn hva som er den raskeste veien når han skal noe sted. Det blir mange omveier når man må ta hensyn til hvordan fortauskantene er utformet, hva gaten er belagt med, og om det er stigninger eller ujevnheter. Bergen by er tross all idyll langt fra ideell for funksjonshemmede.

Vi møtes utenfor Studentsenteret, på en dag valgt spesielt på grunn av gode værutsikter. Rullestol og regnvær går ikke så godt sammen. På tross av dette har Loftheim valgt hjembyen Bergen som studiested, og er nå snart ferdig med en bachelorgrad i informasjonsvitenskap.

Siden en bilulykke i 1993 har 31-åringen sittet i rullestol. I dag skal han ta oss med på sin vante rute hjem fra universitetet, for å gi et innblikk i hvordan hverdagen hans er. Ruta går fra Studentsenteret til Støletorget.

– Jeg pleier å ta denne veien her jeg, sier Loftheim vel nede ved SV-fakultetet, og svinger i retningen av det som blir en flere kvartaler lang omvei.

– Det er mindre brostein og litt mindre bratt, forklarer han, og fra da av lar vi ham lede an.

4. april i år la regjeringen frem et forslag til ny diskriminerings- og tilgjengelighetslov. Lovforslaget inkluderer en egen bestemmelse som gjør det påbudt å tilpasse all virksomhet som er rettet mot allmennheten slik at den kan brukes av så mange mennesker som mulig, uavhengig av funksjonshemming. Altså etter prinsippene for universell utforming.

Det er ikke til å komme bort fra at mye av det som gir Bergen sin sjarm – de bratte trappene, trange smauene og vindskjeve trehusene, selve det bergenske særpreget – langt på vei er synonymt med utilgjengelighet.

– Vi har sterkt fokus på universell utforming, men også på antikvariske verdier, og da blir det ofte motstridende interesser, sier Hild-Kristin Morvik som er prosjektleder for universell utforming i Bergen kommune.

Hun mener man må appellere til folks holdninger ettersom det i utgangspunktet er så dårlig plass i Bergen at man er avhengig av at folk til enhver tid tar hensyn.

I det vi skal krysse Lars Hillesgate, passerer vi to kommuneansatte som er i ferd med å legge ny brostein på fortauet.

– Mitt inntrykk er at det bare blir mer og mer brostein. Nå når de driver og pusser opp virker det som om de legger brostein der det tidligere var heller og asfalt, kommenterer Loftheim oppgitt.

Det er et inntrykk han ikke er alene om.

– Brolegging, som er en bergensk tradisjon og som fremstår som hindringer for folk som bruker rullestol, er bare ett eksempel på hvordan estetiske hensyn med tanke på det bergenske særpreget går foran hensynet til fremkommelighet, sier Alf Are Skog i Norges Handikapforbund.

Hild-Kristin Morvik i Bergen kommune mener imidlertid at brostein har både negative og positive sider, og får følge av rektor ved Bergen Arkitektskole, Marianne Skjulhaug:

– Dilemmaet rundt historiske hensyn og tilgjengelighetskrav har ingen enkel utvei. Vi er avhengig av en kontinuerlig diskusjon. Det er ingen god utvei å si nei til all brosteinslegging.

Vi fortsetter sammen med Marius Loftheim over Festplassen, i retning Torgallmenningen og Galleriet. Han skal kjøpe et gavekort til en venn som har bursdag, og har en klar mening om hvor det er best å gå.

– Jeg går i butikker hvor jeg vet at jeg kommer inn, sier han.

Etter 15 år som rullestolbruker har han lært seg å ta visse hensyn. Det er naturlig nok ikke fritt for at han innimellom lar seg irritere.

– De stedene hvor det faktisk er heis er gjerne knappen gjemt i en krok eller vanskelig å trykke på for meg som har begrenset armfunksjon. Man spør seg jo ofte hvorfor man absolutt må ha trapper når det like så godt kan legges ramper.

I mange tilfeller hvor man fornyer gater i den hensikt å utbedre tilgjengeligheten, er det fortsatt hindringer for å komme inn på kafeer og forretninger. Det kan være snakk om bare et par trappetrinn, eller en dørstokk som er for høy; små ting som fortoner seg som store hindringer.

– På mange utesteder er det slik at man må inn bakinngangen, og gjerne gjennom kjøkkenet, før man kommer seg inn i selve lokalet, sier Loftheim.

Diskriminering og tilgjengelighetsloven gjelder først og fremst bygg ment for allmennheten. Private hjem er det ingen som regulerer på samme måte.

– Når jeg skal møte venner må de som regel komme til meg eller vi må møtes ute på en kafé jeg vet er tilgjengelig. Heldigvis har jeg ingen bekjente som bor i trange, brosteinsbelagte smau, sier Loftheim.

Han har på mange måter vent seg til at store deler av byen ligger utenfor hans rekkevidde, selv om det ifølge Sosial- og helsedirektoratets definisjon heter seg at "det er i møte med omgivelsene funksjonshemming oppstår".

– Vi kan ikke bare slå ned trapper, men vi forsøker å samarbeide med private huseiere der det lar seg gjøre, sier Hild-Kristin Morvik i Bergen Kommune.

Til nye bygg kan man stille krav, men når det gjelder gamle bygg er det begrenset hvilke endringer man kan gjøre.

Gavekortinnkjøpet er overstått. Den grønne mannen i lyskrysset utenfor Galleriet forsvinner før Loftheim har kommet seg over veien. Det er ikke et uvanlig fenomen.

– Det går som regel greit. Det er jo ingen som vil komme i avisa fordi de har kjørt på en rullestolbruker, ler han.

Vi går videre langs Fisketorget. Vi kunne gått langs Vågsallmenningen, men den har han lært seg å unngå.

Loftheim har også lært seg å unngå offentlig transport så godt det lar seg gjøre. Han bor i sentrum og benytter helst taxi dersom han skal lengre enn det som er praktisk i rullestol.

– Jeg vet det er enkelte busser som er tilrettelagt, men det er bare enkelte avganger på enkelte ruter. Det blir litt mye å skulle tilrettelegge dagene sine etter, sier han.

Også Norges Handikapforbund har mye å utsette på kollektivtransporten i Bergen.

– Transporttilbud med høy egenandel på taxi, Tidebusser som er tilrettelagt, men som ingen vet når kommer og går, er store hindre for fremkommelighet i Bergen by, sier Alf Are Skog.

Funksjonshemmedes fellesorganisasjon etterlyser et samarbeid mellom kommunen, fylkeskommunen, staten og Tide.

– De burde samkjøre tilgjengeliggjøringen av sentrum, også med tanke på blinde, svaksynte og hørselshemmede, som jo er mindre synlige grupper og dermed ofte blir glemt, sier Jens-Olav Johannesen

Marius Loftheim er snart hjemme. Vi passerer bryggen. Langs kaikanten. Den ujevne, brosteinsbelagte veien langs de tradisjonsrike skeive husene rommer butikker, restauranter og utesteder som Lofthus bare kan observere på avstand.

– Blir du ikke sint?

– Man blir jo litt frustrert til tider. Men hva skal man gjøre? Jeg har jo en del års erfaring som rullestolbruker, og man blir jo lei av å tenke på hvordan alt bør være. Man lærer seg å leve med det.



Debattregler


  • Personhets har ingen plass i debattene våre. Ikke trolling eller injurier heller. Slike innlegg bidrar ikke til debatten og vil bli slettet.
  • Innlegg som inneholder reklame, spam eller forsøk på verving vil bli slettet.
  • Rasistiske ytringer er forbudt etter norsk lov og vil bli slettet.

Hvorfor sletter vi ikke alle dårlige innlegg?

Vi ønsker mest mulig åpne og inkluderende debatter med færrest mulig slettede innlegg. Vi sletter innlegg som bryter med loven eller våre etiske retningslinjer.

Gode kommentarer kan bli benyttet i papirutgaven.

MERK: Moderator og journalister skriver aldri innlegg i kommentarene, innlegg med avsender 'webmaster'/'web-ansvarlig' eller liknende er falske og vil bli slettet.


 
SØK I STUDVEST:

SISTE FRA APARTE
SISTE FRA MIDTEN