– De fleste bergensere har nok fått med seg at det står her. Men jeg tror kjennskapen til tårnet, og den betydningen det har hatt historisk sett er ganske begrenset, sier Geir Atle Ersland, førsteamanuensis ved Historisk institutt ved Universitetet i Bergen.
Ersland møter oss utenfor de massive steinveggene. Han åpner den jernbelagte døren og loser Studvests utsendte «historieteam» inn. Et historisk sus tar oss, bokstavelig talt, i mot når vi går inn. Det lukter rett og slett gammel, halvfuktig steinborg. Men det er samtidig merkelig sjarmerende. Det er nesten så en forventer at en av karakterene fra "Black Adder" eller Monty Pythons "Holy Grail" skal hoppe frem fra et hjørne og ønske velkommen.
EN HAUG MED STEIN
– Du vet, egentlig er jo dette her bare en haug med gråstein satt sammen på en interessant måte, ler Ersland, mens han går gjennom de trange trappegangene.
– Det er vel egentlig den korrekte definisjonen på en borg også det, humrer han videre.
– Det verserer rykter om at det spøker her. Er dette noe du har kjennskap til?
Ersland smiler skjevt.
– Hehe.. nei, det kan jeg ikke si at jeg har. Det er nok bare en myte som en eller annen har funnet på for å skremme turister eller skolebarn. Det har nok vandret mange skjebner mellom disse veggene siden 1200-tallet, men jeg hadde ikke hatt noe problem med å sove over her, for å si det sånn.
POPULÆRT FANGEHULL
Vi åler oss videre opp og ned gjennom de bratte steintrappene. Ersland stopper opp og peker inn i et halvmørkt rom.
– Der inne er fangehullet, det mest populære og kjente rommet i tårnet. Ta dere en kikk, det er ganske så utrivelig. Ikke noe for folk med klaustrofobi, akkurat.
Han har helt rett. Det er rett og slett et uhyggelig høl, og tanken på at det satt folk her i stummende mørke for 500-600 år siden reiser et par-tre hår på nakken. Historikeren kan imidlertid styre sin begeistring for rommets faglige verdi.
– Det er ikke så veldig givende. Det er jo tross alt bare et trangt lite hjørne. Kom heller hit, så skal jeg vise dere noe langt mer interessant.
NORGES MAKTSENTRUM
Ersland leder an opp noen labyrintaktige trapper, og geleider oss inn i et opplyst rom med steinalter. Dette var i sin tid selveste Magnus Lagabøtes privat kapell fra slutten av 1200-tallet. Kongen som fikk sitt navn på grunn av arbeidet med å forbedre det norske lovverket.
– Dette var et meget viktig og sentralt rom for Lagabøte. Han var strengt religiøs, og brukte antageligvis masse tid her inne. Det er formelig så en kjenner hans nærvær her fremdeles, sier Ersland og kikker seg rundt.
– Han var jo i sin tid den mektigste mannen i Norge. Så på mange måter står vi nå inne i det som var kjernen i det høymiddelalderske norske samfunnet.
På den ene veggen henger en steinskulptur av Lagabøte. En kjekk langhåret mann med stramt frisert skjegg.
– Så han virkelig slik ut?
– Det er et korrekt, men idealisert middelalderportrett. Det var slik en oppfattet at en konge skulle se ut.
– I andre enden av skalaen var de ufrie; treller ble klippet kort slik at alle kunne se at de ikke hadde en fri manns status og ære. Det er bare i moderne tid at kort hår har blitt normen, forteller Ersland og stryker hånden gjennom sin egen halvkorte manke.
ROSENKRANTZ I RUSTNING
– Men nå må vi ikke glemme mannen som tårnet har navnet sitt fra, Erik Rosenkrantz. Bli med her, så skal dere få møte ham.
Ersland smyger seg elegant ned mellom noen nye labyrinttrapper. Fotografen og undertegnede blir hengende litt igjen, og fomlende kommer vi halsende etter inn i et rom med flere store vinduer bekledd i renessansedekor og en rikt utformet kamin.
Innerst i rommet står det en stram og skjeggete mann med rustning og en fager kvinne ved sin side. Det vil si, det er bare et bilde hugget ut i stein.
– Dette er en kopi av Rosenkrantz sin ordentlige gravstein som befinner seg i Arreskov kirke på Fyn i Danmark. Men han ser da ganske mektig ut, synes du ikke? Han var jo ikke bare Norges mektigste og rikeste mann i sin tid, men også en veldig dyktig lensherre, både militært og planmessig, sier Ersland.
– Hans mål med tårnet var å modernisere det og gjøre det til et viktig militært anlegg som skulle tjene to formål; virke avskrekkende på innvaderende styrker og forsvare Bergen by.
I så måte lykkes Rosenkrantz, siden tårnet aldri har vært involvert i direkte kamp etter den tid.
PÅ BERGENS TAK
Vi begir oss ut på taket, hvor utsikten over Bryggen, Vågen, Nordnes og Askøy åpner seg på imponerende vis.
– Det var nok et ganske interessant syn herfra, også i middelalderen. Vi ville ikke sett like stor bebyggelse som nå, riktignok, men vi ville blant annet sett det gamle Klosteret oppe på Nordnesryggen og masser av små trehus langs strandkanten. Lengre utover Nordnes var det derimot ingen bebyggelse, forteller Ersland ivrig.
– Men det var nok et enda mer imponerende syn andre veien; Rosenkrantztårnet var det klart høyeste bygget i Bergen på den tiden, og et mektig statussymbol for styresmaktene.
Utsikten er veldig flott, men en fuktig og vindfull bergensformiddag i februar legger ikke opp til de beste forholdene for å nyte utsikten fra tårnets ganske åpne og trekkfulle murkrone.
– Nei, nå går vi inn igjen. Det er ikke så trivelig her oppe når det blåser som nå, hutrer Ersland.
– Det var nok heller ikke så trivelig å holde borgvakt her oppe klokken 04.00 om natten, vil jeg tro. Tror ikke utsikten hjalp så mye da, smiler han, mens takdøren smelles igjen bak oss.
HISTORISK HANGOVER
Vår lille historiske rundtur nærmer seg slutten, og vi strever oss gjennom de gotiske trappegangene på vei ut.
– Det er veldig synd at ikke flere folk kjenner til Rosenkrantztårnet, fordi det er virkelig et historisk skattekammer dette. Jeg vil oppfordre folk til å sette av en formiddag til spennende oppdagelsesferd her, sier Ersland engasjert.
– Og for studenter er jo dette stedet ypperlig. Det finnes vel knapt noe bedre sted å kjøle seg ned, hvis man ikke er helt i form på en søndag formiddag, humrer middelalderhistorikeren.
Print;)
;)
;)
;)
;)
;)
Ble oppført, slik vi kjenner det i dag, i 1560-årene av lensherren i Bergenshus, Erik Rosenkrantz (1519-1575).