Inge Morild er konsentrert. Det ser man, selv om ansiktet så vidt stikker frem bak munnbind, badehette og brilleglass. Han tar frem en båndopptaker, konstaterer dato, nevner tilstedeværende personer, både døde og levende, og leser rapporten fra politiet. Så tar han på seg et par ekstra hansker, og bretter vekk den hvite duken fra båren som står foran oss. Dagens første obduksjon er i gang.
Vi befinner oss i kjelleren på Haukeland Universitetssykehus. I den delen av sykehuset hvor stillheten er låst inne, hvor det verken finnes korridorpasienter, venterom eller gamle utgaver av Se og Hør på bordene. Vi er på rettsmedisinsk avdeling ved Gades Institutt. Obduksjonssalen er liten og innredet med benker og skap i børstet stål. Veggene er hvite og sterile, og i enden av rommet trenger dagslyset så vidt inn gjennom tre avlange, frostede vinduer. Men ingen kan se inn på professor i rettsmedisin Inge Morild og tekniker Torbjørg Hamrebøs arbeidsplass. Det er kanskje like greit.
– Her ser vi alt. Det verste av det verste. Selvmord, drap, unger som er overkjørt og folk som har ligget døde i flere uker hjemme på varmekablene på badet.
Morild ramser opp dødsårsaker på lik linje med en bilmekaniker som snakker om bilmerker. Han kan alle. Og har vært borti det meste.
På kjølerommet bak ham, skjult av en stor, hvit dør som minner om et slags hvelv, ligger de på rekke og rad. Noen i kiste, andre i plastsekk, og noen kun med en blek fot stikkende ut av en hvit duk. Alle med hver sin historie. Hver sin skjebne. Tomme for liv. Litt som på skrekkfilm, egentlig. Det eneste man hører er lyden av kjølerommets maskineri. Ellers er det stille. Dødsstille.
Gjennomsnittlig obduseres to personer om dagen ved avdeling for rettsmedisin. Alle undersøkelsene er etter anmodning fra politiet, og er såkalte unaturlige dødsfall. Det er enten ulykker, drap eller rett og slett tilfeller der ingen kan forklare hva som har skjedd med vedkommende. I oversatt betydning: Skrekkhistoriene.
– Hvordan påvirkes du av tragediene du hanskes med?
– Altså, man får et nokså avslappet forhold til død og fordervelse. Jeg kan ikke ta det inn over meg, jeg gjør jo dette hver eneste dag. Men det er klart at dersom det ligger et barn foran meg, som kanskje er drept, da blir jeg litt forbanna. Ellers beholder jeg roen, sier Morild.
For å finne frem til mulige dødsårsaker, foretas det først en ytre undersøkelse av liket. Blåmerker, kutt eller andre skader noteres og tas med i vurderingen. Deretter skjæres et såkalt t-snitt over den avdødes bryst; et snitt som går lineært fra skulder til skulder, og et tilsvarende snitt fra halsen og ned til underlivet. Så åpnes kroppen, og alle indre organer tas ut og undersøkes hver for seg. Denne prosessen er daglig kost for Morild og Hamrebø, og dagen i dag er intet unntak. Tre lik står på programmet.
– Når folk spør hva vi jobber med, sier vi at vi er kroppsarbeidere, gliser Morild og reflekterer litt over sin uoffisielle yrkestittel.
Hamrebø er enig. Arbeidsoppgavene hun og de andre rettsmedisinerne daglig utfører er nemlig minst like mye en fysisk som psykisk belastning. Dødsstivheten gjør det vanskelig å få av den avdødes klær, og svært mye av tiden inne på obduksjonssalen går med til dette.
– Nesten som å hjelpe gamle damer på sykehjem. Det tar sin tid, sier Morild og lirker i klærne til personen som ligger foran ham. Av med sokkene for aller siste gang. Flesteparten av klærne klippes opp og kastes, mens eiendeler som klokke, smykker og liknende legges i en hvit konvolutt med avdødes navn, og sendes til de pårørende.
På den ene langsiden av rommet, er det eneste som bryter den hvite, tomme veggen en sort og hvit klokke. Som om tiden spiller noen rolle. På andre siden, rett bak benken der Morild konsentrert og nøye undersøker organer han har hentet ut fra den avdøde, er veggen dekorert nokså passende med en plakat fra South Park: «Oh my God, they killed Kenny».
– Hehe, det blir litt svart humor her iblant. Noen ganger blir inntrykkene så sterke at vi må vitse litt. Vi må det for ikke å bli helt gale.
Han tar ut hjernen for å undersøke den. Viser den frem; hvor de ulike funksjonene er og hvordan den er tilknyttet resten av kroppen. Det synes uvirkelig at en hel personlighet får plass i én hånd.
Men å tulle vekk virkeligheten er ikke alltid like lett. Etter å ha deltatt på identifiseringsarbeidet i Thailand etter tsunamien i 2004, hadde Morild obdusert over hundre lik i uken. Da trenger noen og enhver en pause. Selv rettsmedisinere.
– Det er en spesiell opplevelse å se tusen lik ligge på marken foran deg. Alle så like ut, det var umulig å se om det var en nordmann, en afrikaner eller en asiat. Vi måtte bare begynne et sted.
Morild avkrefter imidlertid at opplevelsen gikk inn på ham. Han ser på jobben han gjorde som viktig, og forteller at han hadde dratt på flekken om han fikk sjansen igjen.
– Den gjengen jeg var en del av der nede var helt fantastisk. Vi hadde det veldig hyggelig sammen, til tross for omstendighetene.
Fire sykepleierstudenter har kommet inn i obduksjonssalen. De har selv kontaktet Gades Institutt og spurt om å få komme på besøk for å følge en obduksjon. Følelsene er blandet, selv om alle synes de taklet det forholdsvis bra.
– Jeg synes det er verst når de gjør ting med ansiktet, sier Ingrid Kiær.
– Det er litt uvirkelig. Man distanserer seg på en måte fra de som ligger der. Det er først når man ser fødselsmerker og andre mer personlige trekk at det blir litt ubehagelig, sier Camilla Dahl.
Alle går andre året på sykepleierstudiet, og savner mer fokus på død i studiene.
– Vi skal informere om sånt i avdelingene, derfor burde vi vite hva som skjer i den prosessen som følger rett etter døden. Nå har vi sett det, og jeg tror det er viktig å ha med seg, sier Dahl.
Morild har ikke noe imot å ha med studenter inn på rettsmedisinske undersøkelser, men forteller at de stort sett holder seg til sykehusobduksjonene, altså undersøkelser av dødsfall som har skjedd på sykehuset og som ikke har noe å gjøre med rettsmedisin.
– Det hender jo at studenter går i bakken her. En gang var det en som synes det ble litt mye og slo hodet sitt mot vasken i fallet. Da var det rett bort på akutten for å sy.
Selv om det altså kan bli vel mye også for sykepleierstudenter, er det påfallende hvor lite døden skremmer de som møter den hver dag. På bordet foran oss får skrekkhistoriene en løsning. Døden får en årsak. Likevel er det humor. Latter. Tørrprat. En helt vanlig dag på jobben.
– Man tenker jo at det hender med alle andre og ikke en selv.
Morild trekker på smilebåndet igjen før han putter organene tilbake der de kom fra. Bortsett fra hjernen. Den puttes i overkroppen sammen med «alt det andre». Han skylder hendene i vasken som sekundet etter farges rød av blodet fra hanskene hans. Hamrebø syr igjen kroppen med nål og tråd, og triller den døde for siste gang inn på kjølerommet. Til tomheten.Til lyden av kjølerommets maskineri. Dagens kroppsarbeid er over. Om ettermiddagen, kvelden, natten eller morgendagen byr på mer, er det ingen som vet. Ennå.
Print;)
;)
;)
;)
;)
;)
;)
