YTRINGFRIHETENS VOKTERE. Raftoprisvinner Malahat Nasibova (t.v.), journalist og medlem av den Norske Helsinki Komitéen, Vugar Gojayev, og menneskerettighetsforkjemper Leyla Yunus. FOTO: ØYVIND ZAHL – Særlig de tre barna mine gleder seg over at jeg har vunnet Raftoprisen. Hittil har de kun blitt fortalt historier om hvordan moren deres er en forræder av sitt eget folk og land. Nå kan de endelig se at alt det arbeidet jeg gjør, blir verdsatt, sier Nasibora.
Hun kan fortelle historier om alt fra hvordan hennes 14 år gamle datter har vært vitne til politirazziaer i familiens hus, til hvordan mannen hennes, som også er journalist, har måttet sone fengselsstraff.
Nasibora vet at det psykiske presset på barna hennes er stort. Med jevne mellomrom distribueres det ut skriv på skoler og universiteter som henger ut opposisjonsledere som Nasibova. Disse leses av barnas medelever og lærere.
– Da datteren min fikk vite om Raftoprisen, var hun snar med å kopiere opp de positive artiklene som ble skrevet om meg. Siden delte hun ut kopiene på skolen slik at folk kunne se at jeg ikke er en forræder, men tvert imot, smiler Nasibova.
TVINGES TIL MENTALSYKEHUS
I over 10 år har Nasibova arbeidet for å slå ned på korrupsjon og fremme ytringsfriheten i Nakhitsjevan. President Talibov opprettholder en begrenset pressefrihet og omgir seg stort sett med nære venner i sin politiske krets. De siste årene har motstanden mot journalister, men også bloggere i landet, blitt stadig tøffere.
RØRT TIL TÅRER. Det var en stolt Raftoprisvinner som søndag kunne motta diplom for sin urokkelige innsats for ytringsfrihet i Nakhitsjevan. Mannen hennes, journalisten Ilgar Nasibova, stod ved sin kones side under overrekkelsen. FOTO: ØYVIND ZAHL Med jevne mellomrom blir både journalister og journalistenes familie, venner og tilhengere straffet for å medvirke i kritikken mot mydighetene. Per i dag finnes få journalister igjen i Nakhitsjevan, kan Nasibova melde.
– Det er ikke lett å være i slekt med opposisjonen, innrømmer hun, før hun legger til:
– Det er hardt å være journalist i Aserbajdsjan, og det er dobbelt så vanskelig å være journalist i Nakhitsjevan. To store avisredaktører har nå blitt fengslet, en annen journalist har blitt drept foran huset sitt. Journalister har blitt slått og trakassert. I Nakhitsjevan blir journalister fratatt grunnleggende rettigheter, og flere har blitt innlagt på mentalsykehus av de lokale myndighetene, sier hun.
MOTSTAND FRA ØVRE HOLD
Da det ble klart at Nasibova skulle motta en ytringsfrihetspris i Norge, skal angivelig lederen av departementet som blant annet har ansvar for mediepolitikken i landet, Ali Hasanov, ha uttalt: «de får priser for å jobbe for å samarbeide med fiender av nasjonen».
Men Nasibova har også fått mye anerkjennelse i hjemlandet etter å ha vunnet Raftoprisen.
– Mange folk er glade på mine vegne. Det viktigste for meg er allikevel at politiske aktivister som er med på å danne opposisjonen mot politiske ledere i Nakhitsjevan, blir styrket i troen på at det arbeidet de gjør faktisk nytter, forklarer Nasibova.
NORGE SOM MODELL
Nasibova anser Norge som en rollemodell for Nakhitsjevan når det gjelder menneskerettigheter. Hun håper hjemlandet én dag vil likne mer på Norge på et politisk plan.
– Både Norge og Nakhitsjevan er oljestater, men vi fant olje under svært forskjellige omstendigheter. For oss gjør oljen det enda vanskeligere å etablere et velfungerende demokrati, sier hun.
Hun tror imidlertid at Raftoprisen kan være med på å bidra til en positiv utvikling i Nakhitsjevan.
– Oppmerksomheten som oppstår rundt Raftoprisen er viktig fordi det opplyser et større publikum om sterkt kritikkverdige forhold i andre land, konkluderer hun.