Studentavisa i Bergen. 65. årgang Oppdatert 26/11 Kl. 16:39 TIPS OSS/KONTAKT Lytt til Studentradioen Se på Student TV
Studvest har fått nye nettsider! Se STUDVEST.no
Forsiden
Nyheter
Kultur
Reportasjer
Tema
Ytringer
Foto
Om avisa
Lenker

Ansvarlig redaktør:
Kenneth Nodeland

Nett:
web@studvest.no

Annonser:
annonse@studvest.no

Kontakt oss:
studvest@uib.no

Telefon:
55 54 52 06
55 54 51 48
55 54 52 21

 

Brødre av buen


ÆREFRYKT . Det er første dag i uniform, første dag som buekorpsgutt, og det er vanskelig å ikke føle seg litt liten innimellom alle de store karene. FOTO: TROND A. SØRÅS

 

JOMFRUTUR. Ragnvald marsjerer med Nordnes Bataillon for første gang. Vi var med han og resten av buekorpset gjennom en hel sesong. FOTO: TROND A. SØRÅS

BÅDE ÓG. En aktiv buekorpsgutt må tåle både hardt vær og fine, sosiale kvelder. FOTO: TROND A. SØRÅS
Bak trommene og marsjeringen finnes begynnelsen på livslange vennskap.

Tekst: INGEBJØRN BLEIE

– Gi meg en ordre då, Bjørn Inge.

Ragnvald Åse (8) har funnet frem riflen sin og halvt marsjerer, halvt hopper rundt på stuegulvet hjemme på Landås. Mor Kjersti sitter og forteller om familiens lange tradisjon i Nordnæs Bataillon. Storesøster Elisabeth er innom, men hun går da hun skjønner at vi snakker om buekorps.

– Eg va' med i ett år, men sluttet. Det va' jo så utrolig kjedelig.

Storebror Bjørn Inge (19) har vært med i buekorps i nesten ti år, og har for lengst blitt offiser. Han ligger i sofaen og slenger ut noen «høyre om» og «presenter gevær» innimellom, men å gi ordre til en så rastløs åtteåring er håpløst. Ragnvald har vært rævedilter siden han ble født, og har til og med kranglet seg til å begynne i Nordnæs et år før tiden. Snart er det 13. mars og første marsjdag, og så lenge han har riflen i hendene, er det umulig å sitte stille.

GIV AKT!

Lørdagen etter truer en grå marshimmel med regn, og et førtitalls uniformskledde smågutter står og tripper ved parkeringsplassen ute ved Akvariet. Nykomlingene venter på resten av korpset. Vi hører trommetordenen på lang lei, og etterhvert som den tiltar i styrke, blir det mer orden på guttene. De finner riflene og stiller seg på rekke, og sender skyndsomme blikk mot nærmeste hjørne der trommene etter hvert lyder stadig høyere. Ragnvald er et hode mindre enn de fleste, og bøyer seg langt ut av rekka si for å se.

«Eg kunne aldri blitt rævedilter igjen, då hadde eg heller drept meg». Nordnæsgutt, mai 2004.

Så kommer de. Slagerne og offiserene i Nordnæs Bataillon, med Sjefen Lorentz Linde i spissen. De går på rett linje og snur med militær presisjon. De er uniformskledde, blankpussede, og står man helt inntil når trommeseksjonen går forbi, dundrer det langt inn i marg og bein. Viltre, lekende gutteøyne blir alvorlige en stakket stund, og i dét korpset passerer nybegynnerne, kan vi skimte Ragnvald mellom trommene. Han står i stram givakt, og ærefrykten lyser av øynene hans.

Sesongen begynner.

COWBOY & INDIANER

Buekorps var i sin tid langt fra noe særbergensk fenomen. På 1700-tallet og fremover hadde hver bydel i større byer en borgervæpning; en militær avdeling som kunne mobilisere i tilfelle krig. Barna i de ulike strøkene kopierte de voksne, ved å gå rundt og marsjere og liksomkrige. En tidlig, urban versjon av cowboy& indianer-leken, altså.

Hvorfor denne tradisjonen kun har blitt bevart akkurat i Bergen, blir bare gjetninger. Helt usannsynlig er det likevel ikke at den voldsomme bergenspatriotismen har forplantet seg ned på bydelsnivå, og på denne måten holdt buekorpsene i gang fordi alle ville være best.

«Guttekorpsene opptreder så dumt at det vekker uvilje. De spiller paradesoldater i stedet for å synge.» Bergens Tidende, 17.mai 1902

Klasseskillet mellom bydelene var skarpt den gangen, og i slåsskampene mellom de ulike guttegjengene ble man til tider ganske så handfaste. Den dag i dag har de klare skiller mellom søndagskorps, som lå i strøk der guttene måtte jobbe på lørdager og ikke hadde tid til å marsjere, og lørdagskorps, som kom fra de finere bydelene. Etter hvert ble gjengene mer organiserte, de fikk styrer og uniformer, og fra 1850 og utover begynte buekorpsene å anta den formen de har i dag.

FANS OG GROUPIES


SMÅTØSER. Nicole og Therese sjekker ut gutter i uniformer. Slagerne i Nordnæs står spesielt høyt i kurs. FOTO: TROND A. SØRÅS

Det er 17. april, og Nordnæs, Dræggens og Nygaards fyller gatene på sin årlige fellesutmarsj. Slekt og venner heier dem frem fra fortauet. Bak dem kommer rævedilterne; smågutter som ikke har fått lov til å begynne enda, men som gjør sitt beste for å holde takten likevel, på klassisk, klumsete småbarnsvis. På sidene og alle kanter står noen litt eldre jenter, kjent som småtøser. De peker og hviner og hvisker til hverandre.

Nicole Harrington og Therese M. Johannesen forteller at de alltid er ute og ser på når korpsene marsjerer. Hvorfor? Gutter, selvsagt. Gutter i uniform. Og det er liten tvil om hvilket korps de liker best.

– Nordnæs! nærmest roper de i kor.

– Nordnæs har di bæste guttene, sier Nicole i en tone som ikke gir rom for diskusjon.

– Spesielt trommisene i Nordnæs. Men du får'kje vite kem så e finest. Og de så ikkje liker buekorps kan bare dra til, ja, um, til et visst sted.

SJEFEN FORKLARER

For utenforstående er det naturlig å lure på hva som får ungdommer på rundt tyve år til å marsjere rundtom i byen med masse småunger på slep. Sjef Lorentz Linde (20) ser ikke ut som en nerdeaktig speidertype. Snarere tvert imot. Han kunne like gjerne ha vært russepresident eller kaptein på fotballaget. Lorentz har egentlig aldri tenkt på å slutte.

– Det er vi selv som har ansvaret for alt som skjer i buekorpset. Økonomi, organisering, ta vare på de minste, alt slikt. På denne måten blir vi gradvis mer involvert etter hvert som vi blir eldre. Og så blir man selvsagt svært gode venner etter å ha vært sammen om noe slikt i over ti år. Neste år er jeg for gammel til å være med, og i tillegg er det flere som skal flytte vekk for å studere. Det blir veldig rart.

MOR TRENGS IKKE


BURSDAGSBARN. Ragnvald fikk Playstation til bursdagen og ville helst invitert hele buekorpset. FOTO: TROND A. SØRÅS

Men stadig marsjering i regnfulle, vårkalde bergensgater hadde neppe vært nok til å holde på guttene fra de er ni til nitten. De har fotballturneringer, helgeturer med hele familien, grilldager, og av og til lengre turer. De siste årene har Nordnæs blant annet vært til Seattle og Danmark. Det meste er styrt av guttene selv.

Grete Olin Hole har en sønn i Nordnæs, og oppsummerer det slik:

– Det er så greit med buekorpset. Der har de et fellesskap fra de er åtte til de er tyve. De store steller for og passer på de små. Mor kan egentlig bare holde seg vekke. Hun trengs ikke.

Og det tar tydeligvis ikke lang tid før man får seg venner i buekorpset. Da vi snakker med Ragnvald vel en måned etter oppstart, er han helt i hundre.

– I år hadde eg bare én fra Nordnæs på besøk på bursdagen, men til neste år har eg lyst til å ha hele buekorpset med. Hvis eg får lov, då.

NASJONALDAG NUMMER TO


DOKUMENTERING. Uansett hvor surt det er i været møtes korpset av en fotograferende vegg av foreldre. FOTO: TROND A. SØRÅS

Flaggene heises to ganger på Nordnes i mai. En gang på Norges stiftelsesdag, og en gang på Nordnæs Bataillon sin stiftelsesdag, den tredje mai. Denne dagen stiller også alle Gamlekara opp og marsjerer. Årets tredje mai er grå og sur, men oppmøtet er bra. Her er brunbarkede snekkertyper, sirlig velkjemmede advokater, en høy fyr med dreads og dønn alvorlige pensjonister. Folk håndhilser, «ja, eg reinte me du va her», og slenger seg på toget etter hvert som det beveger seg utover. Både far og farfar til Lorentz er tilstede, og ved opptelling er det nesten like mange veteraner som aktive. Ragnvald har vært i en liten slåsskamp med en av de andre guttene i dag, og er ikke særlig snakkesalig, men Gamlekara er til gjengjeld svært så pratsomme. Brynjar Eide på tyve er en av de yngste av de gamle.

– Koffor eg marsjerer fortsatt? Vi har jo hele gatene for oss selv, folk stopper, bilene stopper. Når man opplever slikt som liten, så sitter det litt i. Det e rett og slett litt kult.

«Buekorpsene er et av de viktigste bidragene Bergen har gitt verdens kulturarv». Byråd Henning Warloe, mai 2004.

FRA USA TIL NORDNES

Arne Myksvoll (48) er en av de som har vært med lenge.

– Du vet at visst eg og deg møtes på en sånn dag når vi er 60, så har vi dette felles, nokke vi begge har vært med på. Man må’kje ta det der militære så seriøst, det er mer en gatelek, sånn tattoo som de driver med borte i Skottland. Det er vennskapet, fellesskapet, så teller. Folk har flydd helt fra USA for å være med på denne dagen her.

Han er smertelig klar over rekrutteringsproblemene som har vært omtalt i avisene denne våren.


EVIG VENNSKAP. Kim Bakken Larsen (19), og Gamlekarene Torgils Hjellestad (71), Lorentz Ingebrigtsen (62), Geir Johannesen (59) og Arne Myksvoll (48) på Nordnæs sin stiftelsesdag 3. mai. Alle fremhever tradisjoner og livslangt vennskap som det viktigste med buekorpset. FOTO: TROND A. SØRÅS

– Eg forstår jo at det er andre tider. Før lekte vi med de andre buekorpsgutta til daglig, det var de som bodde i nabolaget. No bor jo folk flest et godt stykke utenfor byen, og føler ikke samme tilhørigheten. Man må jobbe mer aktivt for å få folk. Eg håper bare folk kan se at det er mye positivt ungdomsarbeid som foregår i buekorpsene. Eg tror mye av kritikken mot oss bygger på uvitenhet.

ATTER EN RÆVEDILTER


RÆVEDILTERE. De marsjerer med stor patos og innlevelse, men latteren er aldri langt unna. FOTO: TROND A. SØRÅS

Frigjøringsdagen 8. mai faller på en lørdag. Det er strålende maivær, Bergen på sitt beste, og byen syder av aktivitet. Frelsesarméen står og messer fra en scene på Torgallmenningen, Direksjonsmusikken fra NHH lager leven ved Den Blå Steinen, og noen driver med breakdance utenfor Levisbutikken. Men når buekorpsene kommer, stopper alt annet opp. Man hører de komme på lang lei, og når de går forbi, hører man ingenting annet. De dominerer gatene med samme selvfølge som 17. maitoget.


EN AV GUTTA. Ragnvald fikk begynne i buekorps et helt år før tida. FOTO: TROND A. SØRÅS

Vi finner etter mye leting igjen Ragnvald og et par kompiser blant de over to hundre buekorpsguttene som er ute i dag. Ragnvald gliser:

– E du her i dag óg? Du ha jo blitt en skikkelig rævedilter du.

– Ska du bli med sjøl te neste år, kanskje, spør en av de andre guttene.

– Det e grådig gøy, altså!

Buekorpsene hadde sitt utgangspunkt i det å ha den tøffeste gjengen i gata. Kanskje er det fortsatt det det i bunn og grunn handler om. Eller kanskje det handler om en anakronistisk tradisjon, holdt i live av overivrige foreldre. Kanskje det handler om behovet for å føle tilhørighet til noe. Kanskje er det kun et litt mer spennende alternativ til de sedvanlige fotballklubbene. Eller kanskje det bare handler om å være en av gutta. Hele livet.



Debattregler


  • Personhets har ingen plass i debattene våre. Ikke trolling eller injurier heller. Slike innlegg bidrar ikke til debatten og vil bli slettet.
  • Innlegg som inneholder reklame, spam eller forsøk på verving vil bli slettet.
  • Rasistiske ytringer er forbudt etter norsk lov og vil bli slettet.

Hvorfor sletter vi ikke alle dårlige innlegg?

Vi ønsker mest mulig åpne og inkluderende debatter med færrest mulig slettede innlegg. Vi sletter innlegg som bryter med loven eller våre etiske retningslinjer.

Gode kommentarer kan bli benyttet i papirutgaven.

MERK: Moderator og journalister skriver aldri innlegg i kommentarene, innlegg med avsender 'webmaster'/'web-ansvarlig' eller liknende er falske og vil bli slettet.


 
SØK I STUDVEST:

SISTE FRA APARTE
SISTE FRA MIDTEN