Studentavisa i Bergen. 65. årgang Oppdatert 26/11 Kl. 16:39 TIPS OSS/KONTAKT Lytt til Studentradioen Se på Student TV
Studvest har fått nye nettsider! Se STUDVEST.no
Forsiden
Nyheter
Kultur
Reportasjer
Tema
Ytringer
Foto
Om avisa
Lenker

Ansvarlig redaktør:
Kenneth Nodeland

Nett:
web@studvest.no

Annonser:
annonse@studvest.no

Kontakt oss:
studvest@uib.no

Telefon:
55 54 52 06
55 54 51 48
55 54 52 21

 

Under Bergen


Alle studenter har kjempet seg opp bakkene til Nygårdshøyden, eller sjanglet over Torgallmenningen. Men det finnes en strakere og mer alternativ vei. Under jorden.

Tekst: SILJE MARTINSEN

– Førstemann ned blir bitt av rotter, gliser Einar Høgmo.

De har møtt mannsterke opp. Høgmo, Ivar Kalland og Gunn Eklund Breisnes, alle ansatt i vann- og avløpsetaten i Bergen, venter utenfor det plakatdekorerte rakettlignende skuret ved Musikkpaviljongen. Få vet at dette er en av portene til Bergens undergrunn.

ET ROTTERACE

– Før pleide vi å ha guidede turer her nede, forteller Kalland mens han finner frem nøkkelen til underverdenen.

– Men etter at vi så hvilke sikkerhetstiltak BKK tar i bruk her ned, skjønte vi at det kanskje ikke var så lurt å ta med masse folk.

Problemet er strømledningene som forsyner Bergen sentrum med elektrisitet. Men når kampen mellom Kalland og plakatene er over, er det ikke faren for dødbringende støt som virker mest skremmende. Døra åpnes og en bekmørk sjakt kommer til syne. Vi tar prøvende steg ned de første trinnene av stigen. Et blikk ned avslører at ferden forhåpentligvis vil ende på en nettingplattform noen meter lenger nede. Mens det lille følget klamrer seg fast, rekker man å håpe at det er fotbladene og ikke nakken som treffer underlaget først. Den spøkefulle kommentaren om rotter er ikke like morsom når man står nede i selve kloakkanlegget. Bergensrottene er ikke til å spøke med.

KONTROLL OVER BADEVANNET

– Du må finne lysbryteren, roper Høgmo til Kalland. Han står øverst i stigen og låser døra slik at ingen uvedkommende skal komme seg ned i undergrunnen og fikle med byens strøm- og vannforsyninger. Etter at døra lukkes står vi et lite sekund i fullstendig mørke før bryteren blir funnet og den lange korridoren bades i lys. Synet som venter oss er skuffende nakent og rent. Her er verken spor av rotter etter slam. Lysegrå betongflater med oransje strømledninger langs den ene veggen, et kloakkrør og et rør med vann fra Svartediket går langs den andre. Vi tusler gjennom korridorene mens Kalland forklarer hvor rørene kommer fra og hvor de ender opp. Over oss farter turister ut og inn av Hotell Norge, mens byens innfødte står ved den blå steinen og venter utålmodig på kompisen som alltid er fem minutter forsinket. Gangen tar en krapp sving til høyre og Torgallmenningen ligger rett over hodene våre. Ved en overdimensjonert blå stoppekran stopper Kalland opp. Han legger hånden ertende på toppen av hjulet.

– Med denne kan jeg skru av vannet til studentene på Nygårdshøyden, smiler han. Før han legger til at dette er noe han selvfølgelig ikke skal gjøre.

Betonggulvet er ikke like tørt og rent lenger. Vann pipler ut av et rør, og grønsken ligger irrgrønn under føttene. Etter å ha passert sikringsboksen til varmekablene på Festplassen og renseanlegget til vannfontenen rundt Sjøfartsmonumnetet er vi kommet til veis ende. En ny stige fører oss opp til en ny grønn stolpe. Et par jenter som venter på bussen ved Harbitzhjørnet sperrer opp øynene når vi en etter en kommer krabbende opp fra bakken.

Omvisningen er over, men vår nygjerrighet på underverdenen er ikke riktig tilfredsstilt. Det må da finnes mer enn dette.

GROTTEN

Ved de massive bærebjelkene til Puddefjordsbroen finner vi det vi leter etter. Fjellveggen opp mot Teknisk Museum står steil, og bak seljetrær og annet buskas ser vi hullet som skal ta oss med inn i berget. Vasker, møbler og annet søppel gjør sitt ytterste for å hindre oss i å entre hulen. Et titalls digre metallbeholdere ligger stablet oppå hverandre. De har ligget her lenge, og rusten har farget regnvannet orangebrunt. Converseskoene blir raskt våte. En sti av råtne planker og en gammel lenestol blir redningen for å komme noenlunde tørrskodd gjennom søla. Noen meter lengre inne står vi på fast grunn og i stummende mørke. Lommelykten skrus på. Lyskjeglen danser over svarte fjellvegger. Det er fuktig og kjølig her inne. Huden kjennes klam. Pusten sender ut skyer av grå røyk, først i et rolig tempo, men etter som vi går lenger innover i mørket og adrenalinet øker kommer skyene i stadig tettere intervaller.

BLINDVEI

Hulegangen deler seg i to. Passasjen til høyre viser seg raskt å ende opp i et romslig hulrom, mens den til venstre fører oss lengre inn i Møhlenpris grunnfjell før vi også her møter veggen. Over oss er det overraskende ikke stein, men trebjelker. Etter våre beregninger må det være gulvet til Teknisk museum. Rustne metallsteg går fra bunnen av hulen og opp til taket. Under krigen hadde tyskerne utkikkspost i det som i dag er museumslokaler. Herfra hadde de fullstendig oversikt over trafikken på Vågen. Grotten ble også tatt i bruk, men til hva vites ikke. Det finnes ikke lenger spor av okkupasjonen. Men en sliten plaststol, morkne treplanker og mengder av stearinlys beviser at det fortsatt er menneskelig aktivitet her inne. Antakeligvis er det byens løse fugler som har vært samlet. Luften er tung. Lukten av råte og sopp river i nesen. Hvite sopper vokser vannrett ut fra en plankebit. Ellers er det ingen tegn til liv. Vi gjør vendereis. Singelen knaser for hvert et skritt, men plutselig treffer foten noe mykt. Vi bøyer oss ned og lyser. En gammel madrass har blitt utsatt for spisse rottetenner og resultatet ligger i tusen biter på bakken. Dagslyset skimtes så vidt i det fjerne og tanken på sol og varme får ubevisst skrittene våre til å bevege seg fortere over grusen.

LYS I TUNNELEN

Andregrads rottemøte til tross, vi er ikke ferdige med Bergens underverden. Et rykte sier at det går et gammelt jernbanespor gjennom Nygårdshøyden. Et tremeter høyt gjerde er det eneste som hindrer oss i å finne ut om ryktet er sant. Uerfarne fingre klamrer seg til gitteret mens converseskoene febrilsk kaver for å få fotfeste. Tilslutt er vi over. På innsiden av gjerdet står et varsellys og blinker faretruende rødt, men bjørketrær og geitrams foreller oss at det er år og dag siden sporet har vært i bruk. Foran oss gaper tunnelmunningen, og med raske skritt går vi mot mørket. På betongveggen roper en grønn bryter etter å bli trykket inn. Vi faller for fristelsen, og en femti meter lang kjede av lamper lyser opp begynnelsen av tunnelen. Mens vi balanserer på togskinnene betrakter vi verkene til Bergens graffitikunstnere. Tunnelen svinger mot venstre. Lyset forsvinner bak oss sammen med trafikklydene. Det er stille rundt oss, dødsens stille. Det eneste vi hører er våre egne skritt i pukken og dråpene som faller fra taket og treffer bakken med våte klask. Et kjølig trekk får håret til å flagre svakt. Vi lyser i taket etter sovende flaggermus, men ser ingen. Det er bare fjell, grus og rustne togskinner her inne. Trodde vi. For like før vi mister håpet om å finne noe spennende, ser vi det. En nedstøvet skatt. To grå dresiner ligger veltet i grøften og vitner om en svunnen tid da varer ble fraktet fra togstasjonen til dokken ved hjelp av muskelkraft. Igjen ser vi dagslys. Det siver inn over nok et gjerde, men denne gangen blir hindringen for høy. Vi må snu. Etter ti bekmørke minutter er vi ute i friluft. Det har begynt å regne og varme regndråper treffer pannen idet vi vender undergrunnen ryggen, men kanskje er besøket over kun for denne gang.



Debattregler


  • Personhets har ingen plass i debattene våre. Ikke trolling eller injurier heller. Slike innlegg bidrar ikke til debatten og vil bli slettet.
  • Innlegg som inneholder reklame, spam eller forsøk på verving vil bli slettet.
  • Rasistiske ytringer er forbudt etter norsk lov og vil bli slettet.

Hvorfor sletter vi ikke alle dårlige innlegg?

Vi ønsker mest mulig åpne og inkluderende debatter med færrest mulig slettede innlegg. Vi sletter innlegg som bryter med loven eller våre etiske retningslinjer.

Gode kommentarer kan bli benyttet i papirutgaven.

MERK: Moderator og journalister skriver aldri innlegg i kommentarene, innlegg med avsender 'webmaster'/'web-ansvarlig' eller liknende er falske og vil bli slettet.


Kommentarer (gammelt system)



den blodsugende, dødelige vampyren er vekket til live i staten Maranhao i Nord-Brasil, men nå er marerittet virkelig. Siden september er 23 barn drept av rabiessmittede vampyrflaggermus. Mer enn 1350 er blitt bitt.

Suger blod fra ansiktet
Flaggermusene kommer inn i husene om natta og suger blod fra barnas ansikt eller fingre. Størstedelen av de drepte barna er små, siden små barn sover tyngre enn voksne og ikke så lett våkner av vampyrflaggermusenes tilnærmelser.
- Et vampyrflaggermusbitt etterlater seg ikke et åpent sår, det er mer som en liten rift. Mange merker ikke en gang at de er blitt bitt, sier Tony Fooks ved Veterinatyr Laboratory Agency i Storbritannia til New Scientist.
Rabies er dødelig dersom det forblir ubehandlet. Viruset angreper sentralnervesystemet og forsårsaker sterme smerter, forvirring og forstyrret mentaltilstand som inkluderer fobier, ofte vannskrekk. Dersom den smittede får rabiesvaksine innen 24 timer er sjansene gode for å overleve.
Helsemyndighene i Maranhao vet ikke hvor mange av de som er bitt som er smittet av rabies, men har behandlet 1350 perssoner med rabiesvaksine så langt. Myndighetene har også sprayet infiserte flaggermuskolonier med gift.
- Vampyrflaggermus er vanligvis redde for mennesker, men rabiesen gjør at de mister skyheten og søker til mennesker for et måltid blod, sier Fooks til forskningsmagasinet.
Innbyggerne i Maranhao er blitt rådet til å holde seg inne om natta, sove under myggnetting og skalke alle luker i huset med bananblader og tøy. Men de fattigste, som også har de dårligste husene, har sjelden råd til slike nett.

Ekstra alvorlig i år
Hvert år siden 1986 har Brasil opplevd utbrudd av rabies, men ifølge landets myndigheter er situasjonen spesielt alvorlig i år. Avskogingen av Amazona tvinger tusener av flaggermus vekk fra sine naturlige hjem i regnskogen og ut til sivilisasjonen. Her lever de godt på menneskenes husdyr, noe som igjen fører til at flaggermuskullene blir store. Grottene der de holder til er nokså utilgjengelige for mennesker.
Myndighetene står nokså maktesløse i saken. Foreløpig er det eneste de kan gjøre å forsøke å forebygge bitt. Forskere jobber med en rabiesvaksine for flaggermus, som de håper kan være en alternativ løsning på sikt.



http://www.unamedic.net/ propecia ohzt http://www.topratedpills.net/ wellbutrin, topamax appetite 8-[[[



  SØK I STUDVEST:

SISTE FRA APARTE
SISTE FRA MIDTEN