Studentavisa i Bergen. 65. årgang Oppdatert 26/11 Kl. 16:39 TIPS OSS/KONTAKT Lytt til Studentradioen Se på Student TV
Studvest har fått nye nettsider! Se STUDVEST.no
Forsiden
Nyheter
Kultur
Reportasjer
Tema
Ytringer
Foto
Om avisa
Lenker

Ansvarlig redaktør:
Kenneth Nodeland

Nett:
web@studvest.no

Annonser:
annonse@studvest.no

Kontakt oss:
studvest@uib.no

Telefon:
55 54 52 06
55 54 51 48
55 54 52 21

 
Reportasje.

Spillteori


STEMNING. Hæla i taket med virtuell hackeysack. Fra venstre: Matias, Finn, Magnus og Rebekka. FOTO: SEAN MURRAY

 

WII. Finn og Matias lever seg inn i en tennismatch. FOTO: SEAN MURRAY

NINTENDO-TRIKSET. Matias blåser støv av gamle minner. FOTO: SEAN MURRAY
STUDVESTS SPILLTEST
COMMODORE 64
Lansert av Commodore i 1982.
DOM: Kjempekoselig, men både frustrerende og tidvis uforståelig. Virker samlende da man får en felles fiende i maskinen.
Spill vi prøvde: «California Games», «Winter Games», «Eliminator», «Firelord» og «Jumpman Junior».

SUPER NINTENDO
Lansert av Nintendo i 1990.
DOM: Nostalgisk og hyggelig. Enkelte i panelet hadde forventet mer moro i »Super Mario Kart».
Spill vi prøvde: «Super Mario Allstars», «Super Mario Kart», «Donkey Kong Country» og «Aladdin».

PLAYSTATION 2
Lansert av Sony i 2000.
DOM: Den mye bedre grafikken fører til flere overraskelsesmomenter, og det er mer å konsentrere seg om, noe som kanskje påvirker den sosiale faktoren i negativ retning. Gøy med kjørespill.
Spill vi prøvde: «Resident Evil 4», «Ratchet & Clank» og «Jak X».

WII
Lansert av Nintendo i 2006.
DOM: Kjempegøy både å spille og se på, spesielt tennis. Veldig engasjerende, og man blir svett av å spille.
Spill vi prøvde: «Wii Sports» og «The Legend of Zelda: Twilight Princess».

Studvest går på ski, spiser sopp og spiller tennis – i en stue på Nordnes.

Tekst: SVERRE Ø. EIKILL

Vi befinner oss i et uidentifiserbart kjøretøy på en sjakkrutete vei. Det er mange hindre og fiender her, og vi må stadig veksle mellom å kjøre utenom og skyte i stykker.

– Er det biler, eller hva er det? spør Rebekka, vårt kvinnelige alibi for kvelden. Ingen er helt sikre. Det noe primitive forsøket på 3D-grafikk blir akkompagnert av et øreskjærende technosoundtrack med midilyd.

– Dette er nesten som å være på Landmark, sier Finn.

– Ja, vi burde ha kobla tv-en til stereoanlegget, sier Magnus.

Forskjellen på Landmark og Commodore 64-spillet «Eliminator», et slags bilspill for epileptikere, er at sistnevnte sannsynligvis er billigere i lengden. Dessuten er det storm og bekmørkt utendørs, og inne foran Magnus' 37-tommers tv, hvor vi skal spille gamle og nye spill hele kvelden, er det varmt og koselig.

I oktober rettet Atari-grunnleggeren Nolan Bushnell kraftig skyts mot den moderne spillindustrien i et intervju med Electronic Designs.

«Dagens dataspill er bare søppel», jamret han og påsto at moderne dataspill lider av mangel på kos, hygge og moro – det sosiale elementet er fraværende, og nymotens dataspill er altfor voldelige. At Bushnell egentlig bare er ute etter å markedsføre sin nye spillrestaurant er underforstått.

Vi fikk riktignok aldri tak i noen Atari-maskin som sammenligningsgrunnlag, men vi bega oss likevel ut på en timelang ferd mot den ultimate spillopplevelsen. Vår noe stiliserte utgave av spillhistorien fra starten av 80-tallet til omtrent i fjor består av en Commodore 64, en Super Nintendo, en Playstation 2 og Nintendos nyeste satsing Wii.

På den andre siden av byen sitter to eksperter, som virkelig lever og ånder spill. Johan Lavrans Greiff og kollegaen Ole Johan Grøndal Hansen er medarbeidere i spillprogrammet «Hardcore» på Studentradioen, og har etter egne ord brukt kanskje litt for mye tid av livet sitt på data- og tv-spill.

– Bushnell gikk tilbake på en del av det han sa i ettertid, sier Greiff.

– Han roste for eksempel Wii noe veldig.

– Jeg er helt uenig med Bushnell, sier Grøndal Hansen.

– Jeg tror han har et i overkant romantisk syn på den gamle spillbransjen. I dag er spill mye mer sosialt akseptert enn før – mye på grunn av spill som «Buzz» og «Singstar» – mens på Atari- og Commodere-tiden var spill forbeholdt vennegjenger på tre-fire nerder som satt hjemme i kjelleren og spolte fram og tilbake på spillkassetter. Dagens spill er generelt mer sosialt anlagt, både fordi spill på 80-tallet var dritvanskelige og fordi spilltilbudet er så mye bredere.

Magnus mener det er en ulempe at ingen av oss egentlig vet hvordan Commodore-spillet vi holder på med skal spilles. Etter en slitsom runde med piksellerte skatetriks hersker det bred enighet rundt bordet om at vi antagelig ikke kommer til å bli flinkere i løpet av kvelden, og vi går videre til neste gren i «California Games»; det for oss ukjente begrepet «foot bag».

– En avart av basse? foreslår Finn, og refererer til det tradisjonsrike trønderspillet, hvor man sparker en liten ball av avklipte sykkelslanger.

«Foot bag» blir mottatt med stormende jubel og brølende latter. Nedenfra hører vi ukjente stemmer fra festgjester som har gått inn feil dør, men vi mistenker at de egentlig har lyst til å komme inn og spille virtuell hackeysack med oss.

En litt firkantet fugl flyr over skjermen, og generell konsensus blant testpanelet er at vi bør prøve å treffe den med ballen. Matias er først ute, til Magnus' store begeistring.

– Jeg tror kanskje Matias er talentet blant oss!

– Det var mest flaks, repliserer det beskjedne talentet.

– Kom igjen nå, din lille kuk! utbryter Finn, og går plutselig veldig fort i skibakken. Til tross for gjentatte ytringer om bakglatte ski og viktigheten av å finne en god rytme i joystick-bevegelsene, er det ingen som helt klarer å bevege spilleren i skiskyting-grenen noe særlig. Finn konkluderer med at han sannsynligvis ikke ville ha spilt dette spillet alene, med mindre han hadde en hjerneskade.

– Hjerneskadde kan jo klare dette like bra som andre, det er jo fint, sier Matias.

– Kanskje bedre, til og med, sier Finn.

Magnus lanserer «Commodore 64 – noe for alle» som nytt slagord for konsollen.

– «Den sosialdemokratiske spillkonsollen», supplerer fotografen.

Vi avslutter Commodore-delen av kvelden med plattformspillet «Jumpman Junior». Det er eldre enn de fleste i rommet.

– Fun fact, sier spillguruen Matias og begynner å rigge opp Super Nintendoen.

– Super Marios opprinnelige navn var «Jumpman».

Matias finner fram «Super Mario Allstars»-kassetten og blåser for harde livet, mens han helhjertet bekrefter at blåsetrikset virkelig fungerer.

Tid for å spise sopp og hoppe livskiten ut av skilpadder, med andre ord. Et samlet panel nynner med på spillmusikken. Dette er en verden alle kjenner seg igjen i, og vi overdøver hverandre i forsøket på å være først ute med å påpeke snarveier og feller. Rebekka bemerker at både Matias og Magnus ser mer verdi i å hoppe og løpe fortest mulig enn å samle mynter – kanskje et uttrykk for deres modenhet og anti-materialisme?

– Dette spillet er jo egentlig helt sykt, mener Magnus, og vi blir enige om at det har vært like mye sopp i omløp på Nintendos morgenmøter som i spillene deres.

Vi følger opp med «Super Mario Kart» og «Donkey Kong Country», som representerer henholdsvis kappløp med bittesmå biler, hopping på tønner og bananplukking. Finn blir ekstatisk da han får sjansen til å ri på et neshorn i sistnevnte.

Men så går alt til helvete. «Resident Evil 4» på Playstation 2 tar oss med til en zombie-infisert spansk landsby. Finn er vettskremt og begynner å skrike mens han skyter blindt rundt seg. Stemninga i rommet er plutselig mye alvorligere enn tidligere.

– Dette var veldig ubehagelig, synes Rebekka. Etter å ha spilt spill med klart definerte piksler i et par timer blir det litt av en overgang å bevege seg i naturtro landskaper og skyte på menneskelignende figurer.

Ekspertene fra «Hardcore» mener det er mye en kan si både for og mot vold i spill.

– Voldelige spill er ikke galt i seg selv, men det må kanskje reguleres bedre med tanke på hvor unge mennesker som får kjøpe og spille hvilke spill, mener Grøndal Hansen.

– Når grafikken blir så god at en ikke kan skille mellom spillet og det virkelige liv kan det fort bli et etisk dilemma, supplerer Greiff.

Wii! Et vellystig utrop godt egnet til å beskrive finessene ved Nintendos nyeste spillmaskin. Wii har basert de fleste spillene sine på tredimensjonale bevegelsessensorer. I praksis betyr dette at man kan spille fysisk tennis i sin egen leilighet og slå ut i løse lufta med kontrollene. Altså stor fare for velting av lamper og glass, eller ufrivillige slag i veggen. Finn slår fra seg i taket under en tennismatch mot Matias.

– Dette er jo god trening, sier han, tydelig sliten.

– Og jeg ble skikkelig varm av den boksekampen, sier Magnus.

Matias mener at sportsspill av denne typen kan gjøre alle engasjerte, og Wii er et svært godt eksempel på moderne sosial gaming. Det er «Hardcore»-representantene også enige i.

– «Sosial gaming» har blitt et hedersbegrep i bransjen, sier Grøndal Hansen.

– Wii er jo for eksempel en maskin som blir bedre jo flere venner en har, og er veldig hyggelig og sosial. Det Bushnell derimot hadde rett i, er at spill ikke lenger er sosialt i den forstand at de kan spilles i den offentlige sfære. Arkadehaller var uhyre populært og sosialt på 80-tallet, men finnes nesten ikke i dag.

Da får man vel heller ty til sosiale spillkvelder. Nolan Bushnell ville ha vært stolt av oss.



Debattregler


  • Personhets har ingen plass i debattene våre. Ikke trolling eller injurier heller. Slike innlegg bidrar ikke til debatten og vil bli slettet.
  • Innlegg som inneholder reklame, spam eller forsøk på verving vil bli slettet.
  • Rasistiske ytringer er forbudt etter norsk lov og vil bli slettet.

Hvorfor sletter vi ikke alle dårlige innlegg?

Vi ønsker mest mulig åpne og inkluderende debatter med færrest mulig slettede innlegg. Vi sletter innlegg som bryter med loven eller våre etiske retningslinjer.

Gode kommentarer kan bli benyttet i papirutgaven.

MERK: Moderator og journalister skriver aldri innlegg i kommentarene, innlegg med avsender 'webmaster'/'web-ansvarlig' eller liknende er falske og vil bli slettet.


 
SØK I STUDVEST:

SISTE FRA APARTE
SISTE FRA MIDTEN