Mellom Easy-Rider, en sjarmør og ungkar av svart kaliber, og vesle, gule Merida, med tydelig kræsj i kurven, står hun vaklende, og ser ned i gulvet. Det er ikke lett å la livet rulle på, når du mangler et hjul og har mistet det som en gang drev deg fremover.
– Hun var en gave, forteller eier Radoslaw Wolinski oss.
For et par måneder siden ble en gammel, rusten Kombi-sykkel båret inn på Sykkelgjenvinningen. Et sted der de ved siden av å være vanlig sykkelverksted, også kjøper inn gamle vrak og fikser dem opp, samt selger second-hand slalåm-, snowboard- og annet utstyr.
Skadet av manglende kjærlighet og omtanke, var den lille Kombien, som vi har valgt å døpe «Lillian», spist opp av rust og skrammer da hun ankom det store lokalet. Der gummiringer, skrutrekkere, hjul, slanger og skruer er forent i en salig blanding av orden og kaos. Der syklene står på rad og rekke langs gulvet, eller dingler, med punkterte dekk og rustne kjeder, fra taket.
– Det var en ung kvinne som kom med henne. Kombi-sykkelen hadde vært hennes mors, nå ville hun bli kvitt den. Hun ville ha en «mountain-bike» i stedet for.
Lillian og hennes årskull ble ikke designet for å humple rundt på steinete stier, eller rulle seg i søle. De ble designet for å være behagelige følgesvenner i det siviliserte byliv. Hun ble dumpet for en fjellgeit, og satt plassert blant «de ubrukelige»
I DAG ER DAGEN
Lillians fortid er mørk. De siste årene har nok vært preget av både ensomhet og følelsen av utilstrekkelighet. Etter tre år, innelåst i en kald kjeller, og tre måneders venting på «Gjenvinninga», er det endelig hennes tur.
I dag får «Lillian» en ny sjanse.
Daglig leder, Radoslaw Wolinski, ser på kombien som balanseres opp-ned på styret foran ham.
– Jeg kan gi den noe av sin verdighet tilbake, men kan ikke love mirakler, sier han oppriktig.
Radoslaw plukker frem et nytt hjul. Tross alderen har ikke Lillians små dekk gått ut av produksjon. De lages fortsatt, slik herr Wolinski uttrykker det, «mainly for jumping» med BMXer. Triksehjulet snurres rundt og det gjøres klart for operasjon.
USTØDIGE
Litt lenger nede i lokalet vakler en mann i tyveårene, med OAKLEY-lue og trange bukser, frem og tilbake langs slalåmutstyret.
– De er litt ustødige, sier Peder Andreas Eide og kikker ned på rollerbladesene.
Det gikk rett og slett litt for langsomt å måtte gå inn og ut av byen. Nå vil han ha blades.
– Det forbedrer jo balansen og. Også er det litt av plasshensyn. Jeg har ikke plass til å ha en sykkel stående i leiligheten min.
Peder Andreas tar en kjapp sving ved slalåmstøvlene, runder hjørnet og suser tilbake opp langs skistavene.
– Jeg klarte det i alle fall det uten å falle, smiler han. Men de er litt ustødige.
– Hvis ikke jeg finner meg noen som passer, så får jeg vel se etter en liten sykkel da kanskje...
LAV RISIKO
Før operasjonen. Stemningen er avslappet. Gutta har vært med på dette før. Bortsett fra litt lapping og fiksing her og der, er dette den største overhalingen Lillian har vært med på.
Finnes det noen farer, fallgruver de må unngå? - Hva er risikofaktoren i operasjonen?
Yngve Instefjord serverer skrekkhistorier før stormen.
– Det var en som jobbet her før som hadde for vane å glemme igjen dekkspaken inne i hjulet, humrer han.
– En klassisk operasjonsfeil.
Lillian ser sårbar ut her hun står, midt på gulvet, med alle sine skrupler og feil, blottet for all offentlighet. Som krittvit kropp i bikini, under årets første sommerstråler.
Men Radoslaw har sykkelverksted i Polen også, så han kan sitt fag.
– Du må jo vite litt om sykler for å fikse det her...
– Men ellers tror jeg det skal gå temmelig smertefritt, ler Yngve Instefjord om den ekstreme forvandlingen vår kvinne skal gjennomgå denne dagen.
IKKE BARE FUNKSJON
Radoslaw har funnet frem, målt opp nøyaktig lengde, og klippet til et langt, moteriktig kjede til Lillian. Med kjappe fingre monterer han kjedet inn i kjedekassa, og med drivkraften på plass, kan man nesten føle livsgnisten komme tilbake til henne.
Radoslaw trykker slangen inn i dekket, former det etter hjulet. Det sitter som støpt. Og hun har gått første skritt - fra ubrukelig til brukelig.
Men gutta legger ikke bare vekt på funksjon. Hun skal se bra ut også.
Noah tar et fast tak, gir henne et raskt blikk, før han nådesløst vrir det gamle styret av henne. Det var til hennes eget beste. Hun måtte fornyes på noen områder.
LILLY THE FLOWER
Lillian har nådd tredveårskrisa, og har en gang i et desperat øyeblikk prøvd å lakke seg litt lekrere i en lyseblå nyanse. Men med et hardt liv bak seg, hvis detaljer er uklare, har også dette laget maling blitt rustent og slitent i kantene. Mens Noah driller vekk rynkene og rusten hennes, kommer det plutselig inn nok en engelsktalende mann på operasjonsgulvet.
– Pablo!
Kompis Pablo har kommet inn for å ta en titt.
Han rusler direkte bort til Lillian. Lener henne litt frem og tilbake, betrakter henne fra forskjellige vinkler.
– This is a nice one, bemerker han.
– They even gave it a name. Lillian, that means little girl, doesn´t it, funderer Osman Noah, den eldre afrikanske herren som har jobbet på «Gjenvinninga» i ett års tid.
– Maybe it comes from lillies, foreslår Pablo.
– Lilly the flower, smiler Noah.
LISSER
Peder Andreas skøyter rundt med Pablo i lokalet, på leting etter en liten sykkel. Etter et par runder, svinger han opp på siden min og forklarer:
– Poenget er at de ikke har lisser. Det er derfor de er så ustødige. Men det får jeg her.
Det er tydeligvis ikke så mye som skal til før gamle ting blir som nye.
– Så da tar du dem?
– Jeg har kjøpt dem allerede, sier Peder Andreas stolt.
UNIK
Noah har rullet med seg Lillian inn på vaskerommet. Han tar ansvar for siste finish. Etter siste runde med drillen, tar Noah frem en liten malekost.
– Vi må male og gjøre den fin, for å reflektere skjønnheten i det nye styret, sier Noah.
De hvite plasthanskene, som engang var så flotte, har falmet etter å ha blitt hilst på av svette hender i rundt tredve år. Men de forblir på.
– De er originale, vi beholder dem, bestemmer Noah.
Hun begynner å bli riktig så lekker der hun står.
Nysgjerrige ansikter lener seg inn for å se på henne.
– Så, hva mangler? Spør Noah.
– Ringeklokke? Lykt?
– Nei, det er teknisk.
Noah plukker frem bøtte og klut. En vask selvfølgelig.
– Vakre kvinner vil ikke ha noe middels. Dette er en unik sykkel, og det er det dere vil ha, jeg kjenner dere nok, humrer Noah.
– Yeees. Another bike finished, klapper han.
Og her står hun foran oss. Lillian. På et par timer har hun gått fra ubrukelig gammel dame, til en attraktiv kvinne i sin beste alder. Hun har gått fra null til 1200 kroners-klassen - og føler kanskje at alt i alt var det verdt oppoverbakkene.
Print;)
;)
;)
;)
;)
;)
;)
;)
;)
;)
;)
;)
;)
