Studentavisa i Bergen. 65. årgang Oppdatert 26/11 Kl. 16:39 TIPS OSS/KONTAKT Lytt til Studentradioen Se på Student TV
Studvest har fått nye nettsider! Se STUDVEST.no
Forsiden
Nyheter
Kultur
Reportasjer
Tema
Ytringer
Foto
Om avisa
Lenker

Ansvarlig redaktør:
Kenneth Nodeland

Nett:
web@studvest.no

Annonser:
annonse@studvest.no

Kontakt oss:
studvest@uib.no

Telefon:
55 54 52 06
55 54 51 48
55 54 52 21

 

FOTO: TROND SØRÅS

På hengende håret


 

VIRKELIGHETEN. – Det er aldri sånn som på film. Uansett hvor mye du trener, er det alltid variabler som du ikke har tatt høyde for. FOTO: PRIVAT

SVARET. Det var når det herjet som mest at Heljar fant svaret. – Det var da jeg kjente på meg at jeg gjorde en forskjell. FOTO: PRIVAT

FOTO: PRIVAT
For et halvt år siden var HF–studenten og KFOR–soldaten Heljar (22) en hårsbredd fra døden i Kosovo. Nå er han på vei til Afghanistan.

Tekst: GEIR KRISTIANSEN

Det var en vårdag i 2004. Stedet var Kosovo. Heljar stod på en usikret håndgranat, og det var to ting som gikk gjennom hodet hans. Det ene var at han var redd, redd for å dø. Det andre var at han ville ut igjen. Det siste greier han ikke å gi en forklaring på.

Håndgranaten gikk ikke av. Heljar var heldig. Dette var 18. mars, dagen etter at helvete brøt løs i Kosovo.

Fem år etter Kosovo-krigen er det fortsatt spenning mellom kosovoalbanerne og de serberne som er igjen i regionen. Et av de fattigste områdene i Europa. I dette landet rykket NATO inn med 40 000 soldater. Norge har hele tiden vært en del av den internasjonale KFOR-styrken.

Det var her Heljar befant seg. I Kosovo. Sør i Europa, ved Adriaterhavet, langt fra fedrelandet. I kongens klær. Han tenker tilbake. Han nærmet seg slutten av tjenesten, bare noen få måneder igjen. Situasjonen var rolig, alt var bra.

Og så smalt det.

Albanerne gikk til angrep på serberne. I byen Caglavica skulle tusenvis av albanere lynsje en serbisk enklave. KFOR-styrken stod beredt. Skudd ble løsnet fra mengden. Heljar og Norwegian Task Force, det norske KFOR–bidraget, forsvarte seg med batonger og skjold.

Heljar tenker tilbake på den skjebnesvangre dagen. Frykten, inntrykkene.

– Da var det farlig.

INGEN COWBOY

Historien starter 22 år tidligere. Året er 1982, Falklandskrigen preger nyhetene, Italia vinner fotball-VM, og Bjørn Borg er ikke lenger best på centrecourten.

Men i Molde blir en liten pjokk født. Hans navn blir Heljar, etter bestefaren fra øya Island i havgapet. Politikk og fotball blir hans bane. Han deltar aktivt i Sosialistisk Ungdom, og ender opp på idrettslinja i rosenes by.

Som 17–åring tar han et viktig valg.

– Det var da jeg bestemte meg for at jeg skulle utenlands.

Heljar nikker på hodet. Han husker det nå. At han fant et ekstrabilag i Dagbladet om NATOs innrykk i Kosovo. At han tok vare på bilaget. Det lå i kortene allerede da.

Etter endt videregående setter han kursen for Setermoen. Her blir han mekanisert infanterist i kavaleriet. Og det er her panserbataljonen holder til, Norges bidrag til Kosovo.

– Hvis du er motivert, gir militæret deg mye.

Men det er ikke alle som takler tilværelsen, å stå opp seks hver dag for å vaske rommet og spise dårlig frokost.

– Jeg kom tilbake etter tre ukers juleferie til en kald messe, dårlig pålegg og gammelt brød. Da lurte jeg på hva jeg egentlig gjorde her.

Heljar smiler. Han tenker på kulda om vinteren, på 40 kuldegrader, på snø og jævelskap.

– Man venner seg alltid til det, uten at man nødvendigvis liker det.

Heljar lener seg fram, forklarer. Han forteller om det unike samholdet i militæret. En av de viktigste grunnene til at han trives så godt.

– Det er mange fordommer og liten kunnskap om jobben som blir gjort. Du beskytter tross alt folk, og setter livet ditt på spill.

KRYSTALLNATT

Så kom juni 2003. Flyet var klart for avgang. Kosovo neste. 12 måneders tjeneste.

Oppdraget til KFOR var å sikre tryggheten til befolkningen i Kosovo. Legge grunnlag for fortsatt vekst. Forebyggende arbeid med andre ord.

Før han dro var han positiv til tjenesten. Heljar hadde en god følelse.

– I Kosovo ble vi møtt med åpne armer og tilbudt slivo, det lokale brennevinet. Ingen av albanerne uttalte seg negativt til bombingen som hadde ødelagt landet og revet bort familier.

Det skulle snart forandre seg. Skjebnedagen 17. mars i år forandret alt. En anonym reporter fra FN-forvaltningen beskrev det som en «krystallnatt». Og det var da soldatene fikk se hva som egentlig bodde i lokalbefolkningen.

Heljar sukker. Han forteller om de samme vennlige albanerne som hadde åpnet seg og tilbudt ham slivo.

– Nå brukte de ungene sine til å kaste stein og håndgranater mot oss. Det var en irrasjonell handling, de handlet ut av frustrasjon. Men det var jo vi som fikk dritten uansett.

INGENMANNSLAND

Heljar rister oppgitt på hodet. Han har opplevd alt på nært hold. Han synes synd på lokalbefolkningen.

– Landet er fattig, og selv om det blir brukt store ressurser fra internasjonalt hold, så tar det tid. Og det er en viss fare for at landet skal bli avhengig, sier Heljar.

– De har ingen industri. Den eneste industrien de står for er bensinstasjoner som selger Red Bull og Snickers til soldatene.

Regionen Balkan har alltid vært en kruttønne, og er den siste delen av Europa som fremdeles er preget av væpnet konflikt. Situasjonen virker for tiden håpløs.

– Det ligger og vipper. Det kan ordne seg, men hvis vi trekker oss ut, kan det fort bli lovløshet igjen.

At det stormet rundt soldatene etter 17. mars var en selvfølge. Og Heljar innrømmer at han var redd flere ganger.

– Hvis du ikke er redd, er du sinnsyk. Frykt er en naturlig reaksjon, det spørs bare hvordan du takler den.

Det var ikke bare Heljar som var redd. Også familien var bekymret. Med god grunn.

– Familien min var veldig mot at jeg skulle reise, men de respekterer valget mitt.

Heljar forteller at broren var den eneste som til en viss grad synes det var ålreit at han reiste. Han mente det var en ålreit måte å se verden på. Kompisene er en annen historie.

– De fleste av kompisene mine er militærnektere, så de stilte seg uforstående til mitt valg.

STUDENTLIV

15. juli i år, noen uker før skolestart, var tiden i Kosovo omme. Turen gikk hjem, til en normal hverdag.

– Det var rart og kjempegodt, men også litt trist, sier Heljar.

I Bergen, er det Europastudier som står på timeplanen. Heljar ser på Kosovo-oppholdet som en del av utdanningen sin, noe som vil gi ham gode erfaringer fra sikkerhetspolitikken i Europa.

– Du får et annet perspektiv når du er ute. Jeg har troen på at du skal bruke litt tid på utdannelsen din, og oppleve ting som er relatert til faget ditt. En institusjon som NATO er relevant for Europa, og for økonomien og sikkerhetspolitikken vår.

Heljar stopper opp. Han tenker høyt. Livet er mye roligere hjemme. Rikere på mange måter. Men han er rastløs. Derfor vil han ut igjen.

– Jeg har et ønske om å gjøre noe som betyr noe, og ha noen gode historier som jeg kan fortelle til barnebarna mine.

NY UTFORDRING

Nå har han fått tilbud om å dra til Afghanistan. Han har takket ja. Han skal ut igjen. Utdanningen legger han på hylla imens. Etter jul setter han kursen for fjellandet i Sentral–Asia. Men først er det to måneder på Setermoen med trening.

Situasjonen i Afghanistan er like vanskelig som i Kosovo. Kanskje enda verre. Landet er preget av to parallelle militæroperasjoner. Nesten 25.000 amerikanske spesialsoldater driver en intens jakt på Osama bin Laden og hans terroristnettverk.

Mens terrorister blir jaktet på i fjellene og på landsbygda, er det en fredsbevarende styrke som passer på hovedstaden Kabul.

Det er her Heljar vil befinne seg en gang på nyåret. Sammen med over 5000 andre soldater. Men Afghanistan er tretten ganger så stort som Bosnia, og der tok det 40.000 soldater for å få kontroll. Det er litt av en oppgave soldatene står ovenfor.

– Afghanistan er kanskje langt borte, men vi må være bevisste og tørre å engasjere oss. Dette er nemlig noe som angår oss.

HÅPER PÅ FRAMGANG

Heljar rister på hodet. Litt oppgitt. Han mener at vi må ta et tak. 90 prosent av all heroin i Europa blir produsert i Afghanistan. Det angår selv oss nordmenn oppe i nord.

– Det er bedre at vi er der, enn at vi ikke er der.

Det er en ting han har lært. At alle forventninger slår feil, så han forventer det uventede. Og det er viktig. 17. mars 2004 lærte ham at alt kan skje. Men håpet lever videre. Det er det som driver ham.

Heljar håper på å se forandringer i Afghanistan.

– Jeg håper å se framgang. Det var dritt å reise fra Kosovo når det var verre enn da vi kom.

Bildetekst:

Heljar er klar for et nytt oppdrag i Afghanistan.

– Nå ligger jeg i hardtrening for å vise unggutta på 3000 meter og hang–ups.

Det var når det herjet som mest at Heljar fant svaret. – Det var da jeg kjente på meg at jeg gjorde en forskjell.

– Det er aldri sånn som på film. Uansett hvor mye du trener, er det alltid variabler som du ikke har tatt høyde for.



Debattregler


  • Personhets har ingen plass i debattene våre. Ikke trolling eller injurier heller. Slike innlegg bidrar ikke til debatten og vil bli slettet.
  • Innlegg som inneholder reklame, spam eller forsøk på verving vil bli slettet.
  • Rasistiske ytringer er forbudt etter norsk lov og vil bli slettet.

Hvorfor sletter vi ikke alle dårlige innlegg?

Vi ønsker mest mulig åpne og inkluderende debatter med færrest mulig slettede innlegg. Vi sletter innlegg som bryter med loven eller våre etiske retningslinjer.

Gode kommentarer kan bli benyttet i papirutgaven.

MERK: Moderator og journalister skriver aldri innlegg i kommentarene, innlegg med avsender 'webmaster'/'web-ansvarlig' eller liknende er falske og vil bli slettet.


 
SØK I STUDVEST:

SISTE FRA APARTE
SISTE FRA MIDTEN