Angst og aluminium

Düsseldorf, Ruhr-am-Rhein:

Med et dunk treffer flyet bakken og man befinner seg midt i hjertet av Tysklands industrimekka. På morgenflyet fra København er det bare to mennesker som ikke har dress på seg. Den ene er flyvertinnen, den andre er undertegnede.

Düsseldorf er en by med en solfaktor som Bergen og en karisma på lik linje med et kredittkort. Omtrent alle husene i byen har handelsguden Merkur godt plantet over dørkarmen. Finner du ham ikke der, så skuer han som oftest ned på deg fra en sokkel på taket istedenfor. Det er den eneste tyske byen som serverer ølen sin i 0,2 liters glass, og det oppsummerer tilfellet Düsseldorf ganske bra.

SELVUTVIKLING OG KAOS

I utkanten av denne byen har Hydro, eller «Haydråw» som det heter i utlandet, samlet 25 unge flinkiser for trainee-samling. En kjønnsbalansert og internasjonal gruppe med ingeniør og økonomiutdanning har presset seg gjennom en internettsøknad og to intervjurunder for å nå dit de befinner seg nå: Fanget i et grumsegult konferanserom med en kaospilot fra Oslo og et par studentjournalister som har blitt fløyet inn på Hydros regning.

– Nå får dere 45 minutter til å tenke over deres framtid i selskapet, befaler Halvor Halvorsen, komplett med designerbriller og smultringskjegg.

Hydros unge og håpefulle faller i stillhet mens de knoter ned sine ambisjoner og håp. Etter å ha tenkt seg om svarer de, noe usjokkerende og pliktskyldig, at de gjerne vil bidra til selskapets vekst. Så får de spørsmål om hva de håper å få ut av Hydro.

– To grow…as a person, svarer Johan Ideström fra Sverige.

Latteren bryter ut i rommet for første gang i løpet av morgenen. At aluminiumsindustrien skal bidra til personlig vekst, er det altså ikke mye tro på. For det er aluminium det handler om. Etter 1. oktober har StatoilHydro ansvaret for alt som handler om olje, mens Hydro kun skal konsentrere seg om metallet det krever innmari mye strøm å framstille.

INNADVENTE OG PIRKETE

Christine Dela Cruz fra Filippinene har allerede vært trainee i ett år. Nå er hun her for å fortelle ferskingene om utfordringene de møter. Og om nordmenn.

– They are very silent. And introvert. Just be nice to them, ok? sier hun til traineene.

De seks nordmennene i gruppen ser litt støtt ut. Svenskene flirer. Men hvorfor valgte Christine Dela Cruz å ta seg en jobb i et norsk firma, som heller ikke er ledende innen metallindustrien?

– Selskapet har en 100 år lang historie. Stolte tradisjoner er veldig viktig for meg, svarer hun uten mye omtenkningstid.

Alt bråket selskapet har pådratt seg det siste året, i form av opsjonsstrid og senest korrupsjonsanklager, går ikke akkurat i hånd i hånd med stolte tradisjoner. Dela Cruz får et langt mer alvorlig uttrykk over seg.

– Jeg jobber jo så hardt jeg bare kan. Det føles urettferdig når andre mennesker gjør ting som gjør at min karrière får bulker i seg, sier hun med spiss britisk aksent i engelsken sin.

Opsjonsbråket med Hydro-sjefene mener hun at media må ta skylda for.

– Det ville aldri ha skjedd noe annet sted enn i Norge. Det er janteloven som gjør at dere lager unødvendig mye oppstyr rundt det. De fortjente sikkert de pengene, konkluderer hun.

Iver Bragelien er førsteamanuensis ved NHH. Han tror ikke Hydro-bråket kommer til å gå utover traineene.

– Å bli ansatt i Norsk Hydro er uansett ikke å sitte i saksa. Det er kortidsproblemer, og de som har hatt mest nærhet til dette sitter nå i StatoilHydro, sier han på telefon.

Men det finnes helt klart flere utfordringer med å jobbe i et norsk firma.

– The julebord. That was...«a challenge», sier Dela Cruz og smiler.

VELKOMMEN TIL IRAN

Bragelien ved NHH mener det har gått en smitteeffekt i traineeprogrammer den siste tiden.

– Tanken er vel at hvis noen tilbyr det, så må alle andre også. Det er knallhard kamp om å rekruttere studenter for tiden, forteller han fra sitt kontor i Sandviken.

– Idéen med opplegget er at man ikke skal føle seg som et lite hjul i et digert maskineri når man kommer inn i bedriften. Men det negative, som jeg har hørt, er at man roterer avdeling så ofte at man blir tildelt uviktige oppgaver. Ikke alle ledere er motiverte for å lære opp en person som forsvinner etter et halvt år eller mindre.

I Tyskland er det på tide med nok en presentasjon. Torstein Dale Sjøtveit er sjef for metalldelen av Hydro og nå har han tatt seg en tur for å briefe fremtiden i selskapet.

– Kina sender en klar beskjed. De vil knuse oss, sier han.

Presset fra Østen er til å ta og føle på i det lille rommet. Så åpner han for spørsmål. Hva som helst, også de vanskelige.

– Hva med å investere i land som bryter menneskerettigheter? spør Johan Ideström.

Dale Sjøtveit ser på klokka si. Han må rekke en taxi forsikrer han oss. Han legger ut om hvordan en Hydro-eid fabrikk vil bidra til å spre gode verdier i et samfunn som kanskje mangler det. At Iran er et utrolig spennende land. Han ser litt svett ut.

– Stay with us. Welcome to Iran in maybe a couple of years, legger han til på vei ut av døren med stø kurs for baksetet av en taxi.

BAR BRÄTWURST

112 øl, 24 Vodka-Lemon, sju Fernet og ti Jägermeister senere: Hydros gullkort har gjort kort prosess av middagen og barregningen, og med en kaffekopp i hånden og magen full av Brätwurst er stemningen upåklagelig blant traineene. Alle er travelt opptatt med nettverksbygging, som noen ville presentert det for utenforstående.

– We don´t pay for this, so order some more! jomer det fra den ene siden av baren.

Slipsknutene har gått opp og formaliteten har blitt lagt igjen hjemme. Kampen om å gi et godt inntrykk har tydeligvis blitt innstilt for kvelden. Johan Portin fra Svergie legger ut om sin traineestilling i den knøttlille smelteverksbygda Årdal.

– Årdal har virkelig utvidet perspektivene mine, sier han sarkastisk over en øl.

– Ja, det får deg til å sette jævlig stor pris på hvor du kommer fra, legger en av hans svenske kollegaer til.

LOST IN TRANSLATION

Det er den siste dagen. Vi har snirklet oss gjennom en diger fabrikk. Flertallige tyskere har stolt vist fram hvordan aluminium blir til folie, men nå er alle traineene svette, trøtte og til dels bakfulle. Da er det greit å sette på en powerpoint-presentasjon. Lyset slukkes, og et soundtrack som høres ut som om det er hentet fra «Haisommer» akkompagneres av en dyp britisk stemme:

– The future needs rationalism. Aluminium IS rationalism, messer stemmen.

En noe merkelig påstand. Men det blir enda underligere.

– We in Hydro play a foremost role in this development. Because nobody understands people, and their fears, better than we do.

Noen fniser litt mistroende. Men ingen har tenkt å forklare hva angst og aluminium har med hverandre å gjøre.

Debattregler

• Personhets har ingen plass i debattene våre. Ikke trolling eller injurier heller. Slike innlegg bidrar ikke til debatten og vil bli slettet.
• Innlegg som inneholder reklame, spam eller forsøk på verving vil bli slettet.
• Rasistiske ytringer er forbudt etter norsk lov og vil bli slettet.

Hvorfor sletter vi ikke alle dårlige innlegg?

Vi ønsker mest mulig åpne og inkluderende debatter med færrest mulig slettede innlegg. Vi sletter innlegg som bryter med loven eller våre etiske retningslinjer.

Gode kommentarer kan bli benyttet i papirutgaven.

MERK: Moderator og journalister skriver aldri innlegg i kommentarene, innlegg med avsender 'webmaster'/'web-ansvarlig' eller liknende er falske og vil bli slettet.