Studentavisa i Bergen. 65. årgang Oppdatert 26/11 Kl. 16:39 TIPS OSS/KONTAKT Lytt til Studentradioen Se på Student TV
Studvest har fått nye nettsider! Se STUDVEST.no
Forsiden
Nyheter
Kultur
Reportasjer
Tema
Ytringer
Foto
Om avisa
Lenker

Ansvarlig redaktør:
Kenneth Nodeland

Nett:
web@studvest.no

Annonser:
annonse@studvest.no

Kontakt oss:
studvest@uib.no

Telefon:
55 54 52 06
55 54 51 48
55 54 52 21

 
Reportasje.

Gammel og glad


 

EKTEPAR: Ragnhild og Martin har vært gift i hele 59 år, og går sammen på allsangkveldene. FOTO: ÅSE HOLTE

TAKTFAST: Takten trampes med sikker rytme underveis. FOTO: ÅSE HOLTE

STILLER OPP: Karen-Margrethe Grung spiller gjerne på torsdags kveld, og mener det meste innen Kurt Foss/ Reidar Bøe er en sikker suksess. FOTO: ÅSE HOLTE

NULL FRAVÆR: Kjell har fått med seg hver eneste sangkveld siden oppstarten. FOTO: ÅSE HOLTE
Har du hørt at det er trist å bli gammel? Trist å bo i omsorgsbolig eller på sykehjem? Det er mulig du tar helt feil.

Tekst: HANNE LITLESKARE

Det er stille på Nykirkens Alders- og Sykehjem. Ikke et menneske er å se, med unntak av Morten Samsonsen, som gjør klart for ukens store begivenhet. Som bestyrer er arbeidsoppgavene mange og varierte, og i kveld skal han lede sangkvelden som er felles for beboerne på et av byens minste sykehjem, og de i omsorgsboligene i etasjene over.

– Bare vent og se om en times tid, sier han.

– Da er stemningen en annen!

Den lange gangen på sykehjemsavdelingen virker tom ved første øyekast. Så stikker et grånet hode frem, kroppen er trygt støttet til rullatoren.

– Du må snart inn og synge! Det er allsang i dag. Nanana! nynner bestyrer Morten.

– Å jasså, får jeg betalt for det? pareres det kjapt fra 97-åringen. Om ikke bena er så raske som de engang var, er fortsatt replikken i orden.

«Hva likte min mormor?». Det var spørsmålet Morten stilte seg tidlig i fjor høst. Resultatet ble allsang hver torsdag med quiz, doble kjeks, twist og kaffe med hvitt i. En ubetinget suksess.

77-åringen Kjell er en av dem som har vært på hver eneste sangkveld siden oppstarten i august. Men Kjell er ikke på rommet sitt nederst i den lange gangen. Faktisk er han ikke inne i det hele tatt; han sitter utendørs, mens regnet bøtter ned.

– Her måler de når det er dårlig vær, sier han, og peker på klimastasjonen på Nordnes, som befinner seg på andre siden av gaten.

– Bergen har jo dét av og til, ymter fotografen frempå.

– Ja, du kan si det sånn, ler Kjell.

– Men om det snør aldri så mye, så sitter jeg ute. Selv om ingen andre går ut, hindrer det ikke meg at det er dårlig vær!

Til tross for at han tilbringer langt mer tid ute i all slags vær enn de aller fleste andre, er Kjell aldri forkjølet, påstås det.

– Hemmeligheten? Det er å få i seg mye frisk luft. Og å være godt kledd, forklarer 77-åringen.

Det nyoppussede rommet til Kjell er fylt med lesestoff. Mest ukeblader, og bilder av familie, ungdomstid og natur.

– Her er jeg mens jeg arbeidet på Geologisk institutt, peker han.

I 20 år arbeidet han i kjelleren på instituttet.

– Det holdt, det, ler han hjertelig.

– Jeg passet på 60 liters kanner med sprit, men rørte aldri en dråpe.

På sangkveldene synes han det meste av Radiofantomene en favoritt – en populær duo i norsk radio på 50- og 60-tallet, bestående av Reidar Bøe og Kurt Foss.

Nå når folk begynner å ankomme allsangkvelden, er stemningen virkelig en helt annen enn den var bare én time tidligere. Det summes ivrig, hilses på gamle kjente: «ja, så du kom i kveld du òg!». Kaffe skjenkes og «Pensjonistenes sangbok» deles ut til alle. Damene har skjørt, brosjer og lange smykker, mennene er nykjemmet og ikledd pene bukser. Trygghetsalarmen endel har rundt halsen er uavhengig av kjønn.

I dét alle skal finne seg en plass, oppstår det litt krangling.

– Det er jo ikke alltid like lett for alle å huske hva som er sin faste plass, forklarer de ansatte diplomatisk til den misfornøyde.

En dobbel kjeks med fyll i senere, og misnøyen er glemt.

Kveldens pianist, Karen-Margrethe Grung, setter seg på pianokrakken. Hun kommer hit for å spille nesten hver torsdag.

– Da jeg var ung, hadde vi en spillelærerinne som kom hjem til oss, men jeg hadde aldri øvet på leksen, hvisker en sidemann.

– Men jeg liker godt å høre på.

Før selve sangdelen kommer i gang, er det klart for en liten quiz. Kunnskapsnivået viser seg å være høyt, og de fleste spørsmålene har lokal forankring.

– Hva kalles en pjokk som er for liten til å være med i buekorps? leser Morten med høy stemme.

– Rævadilter! ropes det unisont tilbake.

– Og hvem var biskop i Bjørgvin før Per Lønning?

– Det var i hvert fall ikke meg, kommer det fra en av gutta på bakerste benk.

Kommentarene kommer raskt og er hyppige hos gjengen som er samlet, og latteren sitter løst.

Så er det tid for Blåveispiken, De nære ting og Den fyrste song. Det pekes og hjelpes, sidetallet i «Pensjonistenes sangbok» gjentas bakover i salen, og vi har god tid. Alle skal få lese på riktig side. Og alle synger med, til og med vi, etter påpakning:

– Nå må dere synge, damer, ikke bare ta bilder!

– Og ikke ta bilde av oss når vi gaper, følges det opp.

Det trengs påfyll med kaffe på damebordet, og én sukker fornøyd:

– Vi får så god pleie her, vi kommer til å leve til vi er langt over hundre år.

For å få pusten tilbake etter å ha sunget den svenske sangen «Där björkarna susa», trås det til med en ekte bergensk sang, «Fjellveivisen»:

Men då følte eg på stand, at mitt hjerte kom i brand, Da forsto e' ka de kaller elskovsmerter-

– Ja, Gu', då vet vi det og, kommenteres det tørt.

Opptil flere viser seg å vite om noen som fikk seg kjæreste nettopp i Bergens mest svermeriske vei.

En av de mange som har funnet veien ned fra etasjene over, er førstetenor Nygård. Han er sannsynligvis den som kan skilte med mest sangerfaring av samtlige i rommet. Første gang han var på en korøvelse var i 1932, siden skulle det bli 75 år i kor.

– Jeg hører dårlig, men heldigvis ser jeg ikke så godt lenger heller, smiler han selvironisk.

– Skriv at han er veldig sprek! skyter sidemann inn.

Dårlig hørsel til tross, førstetenor Nygård synger fortsatt klokkerent, og leder an blant herrene. Når det er tid for ønskesangen, som blir «Vi vandrer med freidig mot», trår han til med en imponerende andrestemme. Stadig like klokkerent og stødig.

Stemningen hever seg om mulig yttligere noen hakk etter som slagere som «Lykkeliten» og «Mari, du bedåre» synges, og takten klappes der det passer inn. Når den ene sangen legges noen tonearter for høyt for en del, viser det seg at enkelte finner sine egne løsninger på problemet.

– Når det går så høyt, så bare lager jeg min egen sang. Også dikter jeg opp akkurat sånn det passer meg, ler én.

Tradisjonen tro avsluttes kvelden med «Alltig freidig når du går».

– Den kan dere vel utenat? spør pleier Solveig.

Og det kan de. På siste verset hentes et hvitt lommetørkle opp fra en håndveske og føres til fuktige øyne bak brilleglassene.

Helt til slutt klappes det for pianisten, som igjen oppfordrer til applaus for alle de flotte sangstemmene i rommet.

Stemningen er bra i rullatorkøen som oppstår på vei ut etter at sangkvelden er over.

– Jammen e' vi go’! blunkes det.

– Ja!

– Jammen, det e' jo så koselig. Alle blir så glade etterpå.

Og det ble vi òg.



Debattregler


  • Personhets har ingen plass i debattene våre. Ikke trolling eller injurier heller. Slike innlegg bidrar ikke til debatten og vil bli slettet.
  • Innlegg som inneholder reklame, spam eller forsøk på verving vil bli slettet.
  • Rasistiske ytringer er forbudt etter norsk lov og vil bli slettet.

Hvorfor sletter vi ikke alle dårlige innlegg?

Vi ønsker mest mulig åpne og inkluderende debatter med færrest mulig slettede innlegg. Vi sletter innlegg som bryter med loven eller våre etiske retningslinjer.

Gode kommentarer kan bli benyttet i papirutgaven.

MERK: Moderator og journalister skriver aldri innlegg i kommentarene, innlegg med avsender 'webmaster'/'web-ansvarlig' eller liknende er falske og vil bli slettet.


 
SØK I STUDVEST:

SISTE FRA APARTE
SISTE FRA MIDTEN