Studentavisa i Bergen. 65. årgang Oppdatert 26/11 Kl. 16:39 TIPS OSS/KONTAKT Lytt til Studentradioen Se på Student TV
Studvest har fått nye nettsider! Se STUDVEST.no
Forsiden
Nyheter
Kultur
Reportasjer
Tema
Ytringer
Foto
Om avisa
Lenker

Ansvarlig redaktør:
Kenneth Nodeland

Nett:
web@studvest.no

Annonser:
annonse@studvest.no

Kontakt oss:
studvest@uib.no

Telefon:
55 54 52 06
55 54 51 48
55 54 52 21

 

BABYSTEPS. Når foreldre og barn bedriver babydans i regi av Bergen Dansesenter oppstår kanskje den sanneste formen for skaperglede, blottet for krav om originalitet og effektivitet. FOTO: UNKNOWN

Kunstnerfabrikken


Verftets dager som sardinfabrikk er talte. I dag utgjør bygget Kulturhuset USF, hvor kulturkrefter av ymse slag daglig braker sammen.

Tekst: INGRID M. HAFREDAL og SILJE MARTINSEN

Hurtigruta seiler stille de siste meterne før den skal ankre på det sørligste stoppestedet. I kjølvannet av båten danser bølgene på vannoverflaten før de bryter med bryggekanten og slenger en salt dusj over uteserveringen på Verftet. Noen titalls bord og stoler står trofaste og venter på varme dager og solhungrige, øltørste gjester. Men nå har ruskeværet igjen inntatt Bergen. Regnet jager oss inn gjennom de store glassdørene og inn i varmen.

FRA SARDINER TIL KUNST OG KULTUR

USF holder til på Georgernes Verft, hvor skipsbygging utgjorde den første næringsvirksomheten i 1784. Lite ved dagens aktiviteter vitner om hva huset opprinnelig ble brukt til. Fra 1910 ble United Sardine Factories Ltd opprettet for å holde tritt med sardinboomen i Norge, og anlegget står nesten uendret den dag i dag.


HJERTESMERTE. Tango er en trist tanke som kan danses, men på Røkeriet er melankolien byttet ut med ren danseglede. FOTO: UNKNOWN

Verftets mangfoldighet suger tak i oss i det vi setter foten innenfor døren. Til venstre har vi Galleriet, hvor en imøtekommende resepsjonist har tatt plassen i en sardinboks. Eller er det et romskip? På høyre hånd har vi Kafé Kippers, selve hjertet i den store organismen som USF representerer. Vi beveger oss videre innover, og passerer døren til Cinematekets magiske filmunivers. Midt imot inviterer Sardinen til musikkarrangementer av ymse slag, hvor alt fra jazz- til korentusiaster kan innfri musikalske lyster. Vi tar sats på vindeltrappen som snor seg loddrett oppover i bygget. Mon tro hva annet som skjuler seg i Verftets mange korridorer og skjulte rom?

KREATIVE IMPULSER FRA HELE VERDEN


KUNSTKAOS. Amsterdammeren Paul Dikker berømmer Verftet for det allsidige kunstnermiljøet som er samlet i et og samme hus. FOTO: UNKNOWN

Annen etasje huser mange av byggets skapende krefter, hvor billedkunstnere av ymse slag har sine atelierer. Vi har fått nyss om at en nederlandsk maler skjuler seg bak en av de mange dørene, men vi mister raskt tråden i den digre labyrinten huset utgjør. Korridorene er identiske og tapetsert med kunstplakater. Vi får følelsen av å bevege oss i en dynamisk kunstfabrikk, og industripreget bekreftes av kabler i taket og lyden av durende vifter. En sivilarbeider fanger oss opp, og loser oss trygt i havn.

Paul Dikker tar del i Bergen kommunes gjestekunstnerprosjekt, og skal i ti uker la Bergen og Verftet inspirere til kreativitet og skaperglede. Det lille atelieret lukter av terpentin og akryl, og lent inntil veggen står et digert staffeli. Veggene er dekket av malerier i skarp koloritt, og blant ansikter og personer i ymse farger og former har det allerede sneket seg inn litt norsk fjellheim. Bordet flyter over av pensler, maletuber og flekkede tøyfiller og den lille nederlenderen bekrefter vår romantiske idé om den sterotypiske, malingsflekkede kunstneren.

Dikker tar oss varmt i møte, men vi aner skapertrangen som for øyeblikket stagges av et imøtekommende vesen. Etter en kort prat smyger vi oss videre, nysgjerrige på hva annet oppdaglesesferden kan føre oss til.

SALSARYTMER

Taktfaste slag på trommer gjaller i korridoren. Rundt et hjørne, og lyden blir sterkere. Døra inn til det ene øvingslokalet til AKKS står på gløtt. Vi stikker hodene våre inn og blir ønsket velkommen av bandmedlemmene i Combo Candobe.

– Skal vi starte med litt salsa? spør den ene trommisen.

Det sitrongule rommet blir straks fylt av glade toner. Langs hver vegg står en sliten sofa, hver med forskjellig farge og stil. Et gammelt piano står og venter på den dagen det kan pensjonere seg fra ivrige fingre og søke evig hvile på nærmeste søppeldynge. På et stort brunt salongbord sitter vokalisten. Under luebremmen lyser to engasjerte øyne. Fingrene løper over strengene mens han synger spanske ord om kjærlighet. Vi lar oss fenge av rytmene og føttene tramper ubehersket takten.

– Wait!

Musikken stopper opp. Vennlig diskusjon på engelsk, latter og så er de igang igjen. Vi benytter anledningen til å smyge oss ubemerket ut. Men den søramerikanske beaten følger etter oss helt til en tung metalldør smeller igjen bak oss, og lyden av vifteanlegget er igjen det eneste vi hører.


VERDENSVEVEN. Sissel Blystad er bare en av rundt 200 kunstnerne og virksomhetene som holder til i det gamle fabrikklokalet på Georgernes Verft. FOTO: UNKNOWN

BOHEMMILJØ OG HORESTRØK

– Her kan dere se tydelig spor av historie!

Den lille damen står bredbent i det ene hjørnet av atelieret. Hun bøyer seg ned og peker på gulvet. To oransje striper løper parallelt over teppet. Det er rust. En gang, for ikke alt for mange år siden, ble fisk fraktet ved hjelp av vogner på skinner gjennom dette rommet. Men nå er det arbeidsrommet til vevkunstneren Sissel Blystad. På ulltøfler tusler hun tilbake til arbeidspulten. På veien passerer hun den sammenslåtte veven og en mountainbike som støtter seg inntil det store treapparatet. Dagslyset siver inn fra to store vinduer. Hadde det ikke vært for tåka, ville hun hatt god utsikt til havneanlegget og husene på Gyldenpris. Blystad husker hvordan det var her nede da området var preget av industri. Den gang gikk bare fabrikkarbeidere og menn med umoralske aktiviteter i tankene ned hit.


FOTO: UNKNOWN

– På den tiden holdt faktisk byens horestrøk til på plassen utenfor. Damene ble plukket opp i Strandgaten og kjørt bort hit. Og tenk, i dag står byens flotteste leiligheter her nede.

Mye har skjedd på Verftet i løpet av et par tiår. Og vevkunstneren var en av de første kunstnerne som flyttet inn etter at sardinfabrikken ble lagt ned i 1983. Da var «Sardinen» et åpent lager hvor hjemløse katter søkte ly og kunstnerne møttes på havna for felles fisking og grilling.

Det lavmælte surret fra radioen blander seg med lukten av sigarettrøyk. Vår besøkelsestid er over, og vi vandrer ut igjen i korridorlabyrinten.

BARN(S)LIG UTFOLDELSE

I tredje etasje er korridorene vel så vrine, og vi har snart mistet retningssansen. På måfå åpner vi en av mange lukkede dører. Her skal Bergen Dansesenter vistnok holde til.

Lyden av stabbende føtter og klukkende latter møter oss. Det er duket for babydans med ettåringer, og seks voksne og barn gynger, danser, ruller og krabber rundt på gulvet. Med laken, kastanjetter, trommer og matter lar de kreativiteten blomstre, og det er ikke godt å si hvem som koser seg mest – barn eller voksne.

Rommet er fylt av samtaler, men befriende blottet for ord. Babyene gurgler, klukker, gaper og ler. Uten blygsel vagger de bort til oss nykommere, stiller seg rett i mot og stirrer på oss med store øyne. Kanskje er det i dette rommet man finner den sanneste form for skaperglede – uhemmet av krav til originalitet, effektivitet eller produksjon, men forankret i barns lekne utfoldelse.

Forsiktig lukker vi døren igjen etter oss. Det har blitt kveld, og vi er spente på hva Verftet kan by på når skumringen legger seg rundt bygget og havtåka siger inn fra sjøen.

TANGO FOR ALLE


SALSA. I et et slitt øvingslokal lager Combo Candobe ekte salsarytmer med dobbelt trommesett og søramerikansk vokalist. FOTO: UNKNOWN

Sørgmodige, smektende toner fyller lokalet. Et par glir grasiøst over gulvet, blikkene er stivt festet forbi hverandre. Kvinnen har høye hæler og en rose i håret, mannen har et fast grep om skuldrene hennes.

Mørkmalte vegger, stemningsladet musikk og skjæret fra stearinlys gjør at Røkeriet ikke lenger utgjør et slitt kjellerlokale. Lukker man øynene går tankene til Buenos Aires og tangoens hjemland. I kveld får trauste, norske swingtakter hvile – her står lidenskap og pur danseglede i sentrum.

– Tango en trist tanke som kan danses, sa Horacio Ferrer. Men titter du rundt deg her i kveld, ser du at tango egentlig er en veldig glad dans, mener Odd Melseth, som har danset tango på USF i mer enn 11 år.

– Det er spennende å se hvordan hus endrer seg, sier han.

Og kanskje påvirker huset menneskene som bruker det også, for ifølge Odd har dansemøtene på Røkeriet gitt direkte utslag i iallfall en 5-6 unger.

Tangoen sitter enda i kroppene våre når vi lusker ut i natten. Vi vender nesen mot sentrum. Bak oss forsvinner Verftet. Det siste vi ser er den høye murpipa som strekker seg mot den mørke himmelen. En gang kom det røyk ut, men nå står den bare der og vitner om en svunnen tid.



Debattregler


  • Personhets har ingen plass i debattene våre. Ikke trolling eller injurier heller. Slike innlegg bidrar ikke til debatten og vil bli slettet.
  • Innlegg som inneholder reklame, spam eller forsøk på verving vil bli slettet.
  • Rasistiske ytringer er forbudt etter norsk lov og vil bli slettet.

Hvorfor sletter vi ikke alle dårlige innlegg?

Vi ønsker mest mulig åpne og inkluderende debatter med færrest mulig slettede innlegg. Vi sletter innlegg som bryter med loven eller våre etiske retningslinjer.

Gode kommentarer kan bli benyttet i papirutgaven.

MERK: Moderator og journalister skriver aldri innlegg i kommentarene, innlegg med avsender 'webmaster'/'web-ansvarlig' eller liknende er falske og vil bli slettet.


 
SØK I STUDVEST:

SISTE FRA APARTE
SISTE FRA MIDTEN