Studentavisa i Bergen. 65. årgang Oppdatert 26/11 Kl. 16:39 TIPS OSS/KONTAKT Lytt til Studentradioen Se på Student TV
Studvest har fått nye nettsider! Se STUDVEST.no
Forsiden
Nyheter
Kultur
Reportasjer
Tema
Ytringer
Foto
Om avisa
Lenker

Ansvarlig redaktør:
Kenneth Nodeland

Nett:
web@studvest.no

Annonser:
annonse@studvest.no

Kontakt oss:
studvest@uib.no

Telefon:
55 54 52 06
55 54 51 48
55 54 52 21

 
Reportasje.

Tekstfabrikken


Kritiserer kritikerne. Samtidslitteraturen får ofte smake pisken av litteraturkritikerne. På Skrivekunstakademiet får kritikerne smake sin egen medisin. FOTO: BERIT BYE

 

Tredelt. Undervisninga på Skrivekunstakademiet er tredelt: 60% praktisk del med skriveverksted og tekstgjennomgang, 30% teori/ sjangerlære og 10% formidling. FOTO: BERIT BYE

Diktoppskrift. Formelen for dagens arbeid er: personlig indre + ytre påvirkning (i form av utdelt materiale) = 2 dikt FOTO: BERIT BYE

Eldre onkler. «Det er litt som å møte noen eldre onkler som har holdt på en stund», sier Fredrik Kalstveit (t.v.) om det å komme inn på Skrivekunstskolen. FOTO: BERIT BYE
SKRIVEKUNSTAKADEMIET I HORDALAND
- Grunnlagt av Rolf Sagen og Hordaland fylkeskommune i 1985.
- Tilbyr undervisning i skjønnlitterær skriving.
- Fulltidsstudium over to semestre. Kvalifiserer til fullt lån og stipend fra lånekassen.
- Nytt fra høsten 2007: studiet gir 60 studiepoeng, og kan innlemmes i en bachelorgrad.
- Tar opp tolv studenter hvert år.
- Opptakskrav: Skjønnlitterær tekst på 10-15 sider. Søknadsfrist i april.
- Lokalitet: USF Verftet

Når et dusin forfatterspirer snart skal spres for vinden, kan det være lurt å forberede seg på motvind.

Tekst: GURO JOHANSEN

Første punkt på dagens program er litteraturkritikk, annonserer Gunnhild Øyehaug.

Tolv studenter lytter oppmerksomt på skriveskolebenken. Vi befinner oss på Skrivekunstakademiet, nærmere bestemt Georgernes verft 12, best kjent som USF Verftet. Inne i dette nedlagte fabrikklokalet som en gang ble omgjort til et kulturhus, fins det en litt mindre fabrikk. Etter å ha passert utallige grå, stille ganger, og blå, lukkede dører, åpner man til slutt døra til et koselige lite lokale, nærmest et lite kjøkken, der kaffen putrer og avisene ligger oppslått foran sofabordet. Én etter én tusler det inn mennesker som henger fra seg jakker og gensere. Klokka nærmer seg 10.15 og skolestart.

Har du skrevet diktet?

– Metadiktet? Skulle det leveres inn?

– Jeg har bare skrevet det med penn og papir.

– Jeg tok en øl og skrev et dikt i går kveld.

Leksepraten stilner når faglærer Øyehaug annonserer dagens program. Rundt et avlangt bord, omgitt av store vinduer ut mot sjøen, ligger skriveblokker og kaffekopper hulter til bulter.

– Man kan lett bli veldig selvkritisk av å lese litteraturkritikk. Men målet med å se på litteraturkritikken her, er å se gjennom hva som er kritikerens agenda, forklarer Øyehaug.

– Jeg tror at hvis man skal ta inn over seg all kritikk, vil man slutte å skrive, fortsetter hun, mens hun deler ut kopier av forskjellige litteraturkritikker fra diverse aviser.

Skrivekunstakademiet ble stiftet i 1985 av psykolog og forfatter Rolf Sagen, og har vært drevet av samme mann helt fram til han pensjonerte seg i desember i fjor. De tre faglærerne som nå holder fortet er, foruten Øyehaug, Tormod Haugland og Øyvind Rimbereid, alle tre forfattere.

– «Slik overtydelighet og utydelighet har paradoksalt nok blitt stående som noe typisk «lyrisk» på norsk». Hva mener journalisten med dette? Nå skjønner jeg hva Gunnhild snakket om, dette gjør meg stressa, sukker en av studentene.

– «Hadde det ikke vært for linjedelingen kunne dette vært prosa». Det er jeg ikke enig i, hva synes dere? spør en annen.

Studentene er delt inn i grupper, og er i full gang med å diskutere og dissekere litteraturkritikernes dommer, dommer som ofte er knusende harde og spottende sarkastiske. Men er det noe de gryende tekstforfatterne blir fort vant til, så er det å møte kritikk, eller mer pedagogisk; konstruktiv tilbakemelding.

– Det som møter deg den første skoledagen er at man går gjennom alle sine opptakstekster. Det er veldig rett på sak, forteller Anna Kleiva.

Hun bedyrer at den verste redselen for å eksponere tekstene har gått over, med mindre det kommer gjestelærere.

– Jeg blir mer nervøs overfor gjestelærerne. Sånn som i morgen kommer den danske forfatteren Mette Moestrup, en forfatter jeg syns er utrolig god. Hun skal gå nøye gjennom tekster vi har levert inn på forhånd.

Utallige gjestelærere sørger for å gi skrivestudentene ulike innfallsvinkler til litteraturen og dens forskjellige sjangre. I løpet av året skal studentene ha lært om de fire store sjangrene: prosa, lyrikk, drama og essay, og de skal ha produsert tekster innenfor hver sjanger. Fredrik Kalstveit hadde ikke skrevet et eneste dikt før han kom til skolen, men hadde han lyrikkangst er den borte nå.

– Det er ganske kult å skrive dikt faktisk, innrømmer han, med ansiktet i et bredt smil.

Punkt to på dagens program er research og diktskriving. Elevene får utdelt noen utskrifter fra forskning.no og noen artikler om kunst. Ut ifra disse inspirasjonskildene skal de lage to dikt hver. De får én time.

– En time? Så mye? utbryter én, og får raskt svar på tiltale fra en medstudent.

– Er du en fabrikk eller? En time er ingenting.

Stillheten senker seg over lokalet. Bare ord og metrikk summer stumt i forskjellige hjørner. Diktene strever med å finne formen. I bokhyllene står klassikerne som en mur, side om side med fagtekster og studentantologier. Hvert studentkull skal avslutte sitt kreative skriveår med en antologi – en samling av studentenes beste tekster. Hittil i år er det samlet inn minst tyve sider fra hver student. Og mer skal det bli.

Tematikken er liksom at matte ikke kan overgå menneskenes følelser i kompleksitet.

En av studentene forklarer diktet sitt til mye latter fra de andre. Det er tid for høytlesning av de ferske diktene, og det er tydelig at humoren får fritt spillerom.

– Det ble en litt sånn tvangsmessig inspirasjon, å skrive dikt ut ifra et gitt tema, kommenterer en av studentene.

– Jeg tar det ikke så seriøst når vi får en konkret oppgave, for da er det på en måte ikke min skyld om det blir dårlig, supplerer en annen, til bifallende fnising fra de andre.

Øyehaug er likevel fornøyd med prosjektet.

– Målet med denne oppgaven var å få en utvendig kontroll på det vi skriver. Det som var morsomt å se, er at vi nå kjenner hverandre så godt at vi ser hver og ens temperament vise seg gjennom teksten, selv om utgangspunktet var det samme for alle, sier hun.

«Inspirasjon eller tvangstrøye?» – det er tittelen på en debatt som skal arrangeres av Studentersamfunnet i mars. Spørsmålet er om det går an å gå på skole for å lære seg kunsten å skrive. Og blir forfatterskolenes oppfatninger av hva som er god skrivekunst en tvangstrøye for studentene?

– Rolf Sagen har skrevet et essay om dette. Veldig lenge har det vært kunstskoler av forskjellige slag, men skriveskoler er noe ganske nytt. Det er vanskelig å forstå hvorfor det ikke skal være skrivekunstskoler, når det fins andre kunstskoler, sier Kalstveit.

– Når du kommer inn på en skriveskole, er du tatt inn på et grunnlag, og du har en vilje til å utvikle deg. For meg har det ingenting med tvang å gjøre, sier Kleiva, og får en rettelse av Kalstveit:

– Det kan jo selvfølgelig føles som en tvangstrøye, men når du får den, har du mulighet til å rive deg løs fra den òg. Jeg tror for øvrig ikke arbeidsmåten her er så veldig forskjellig fra hvordan forfattere arbeider med sine forleggere, med mange runder med tilbakemelding og kritikk.

– Det er en måte å få innblikk i hvordan en skal stille seg innenfor skjønnlitteraturen. Det er jo ikke sånn at du tar en eksamen og er ferdig utlært, kommenterer student Maria Willassen, og legger til:

– Det beste jeg vet er når jeg blir så inspirert av hva andre har fått til at jeg nesten sprekker. Det handler om inspirasjon.

Enda mer høytlesning. Denne gangen av leksediktene. Oppgaven var å skrive et metadikt, altså et dikt om dikt eller om det å skrive litteratur. Om det var mye humor og latter ved første høytopplesning er det enda mer nå. Spesielt når vi kommer til «Jeg er trøtt som en strømpe»-diktet.

– Et anti-dikt, ironisk om det å skrive dikt, eller om det å ikke skrive dikt, forklarer forfatteren av diktet tørt.

Øyehaug kommenterer at hun føler seg parodiert, før hun erklærer at det er litt dårlig gjort at læreren skal slippe unna den sårbare dikteksponeringen. Dermed avsluttes dagen med Øyehaugs eget dikt «Brennmaneten», et dikt om livet og litteraturen. Og med brennmaneten duvende i sinnet, er det bare for studentene å legge av seg «tvangstrøyen», gå ut og følge sin egen inspirasjon.



Debattregler


  • Personhets har ingen plass i debattene våre. Ikke trolling eller injurier heller. Slike innlegg bidrar ikke til debatten og vil bli slettet.
  • Innlegg som inneholder reklame, spam eller forsøk på verving vil bli slettet.
  • Rasistiske ytringer er forbudt etter norsk lov og vil bli slettet.

Hvorfor sletter vi ikke alle dårlige innlegg?

Vi ønsker mest mulig åpne og inkluderende debatter med færrest mulig slettede innlegg. Vi sletter innlegg som bryter med loven eller våre etiske retningslinjer.

Gode kommentarer kan bli benyttet i papirutgaven.

MERK: Moderator og journalister skriver aldri innlegg i kommentarene, innlegg med avsender 'webmaster'/'web-ansvarlig' eller liknende er falske og vil bli slettet.


 
SØK I STUDVEST:

SISTE FRA APARTE
SISTE FRA MIDTEN