I tolv år jobbet Fridtjof Nansen og Vidkun Quisling sammen for hjelpetrengende i Ukraina. I 2000 blir Nansen kåret til århundrets nordmann. Quisling blir skutt på Akershus festning i 1945. Dødsdømt for landssvik.
– Vi fikk etter hvert et fabelaktig inntrykk av Quisling. Han er vel den dyktigste statsmann Norge har hatt, forklarer Bjørn.
Å åpne det såret i norsk historie som kalles Nasjonal Samling blir en øvelse i å forstå paradoksene i grenselandet mellom rett og galt, mellom moral og plikt.
Derfor vil jeg møte Bjørn Østring og Per Jahr. To av de levende vitnene fra Nasjonal Samling. To som har en annen historie fra krigens dager.
Jeg vil ikke føre rettssak, men forsøke å forstå menneskene bak handlingene, følelsene bak valgene og opplevelsen fra den andre siden av norsk krigshistorie. Jeg vil snakke om de valgene de tok og hvilke følger det fikk for dem.
EN ANNEN HISTORIE
Jeg treffer de to på toget mot Bergen. De er kommet godt opp i årene nå, Bjørn er 89 og Per 82. Men når vi snakker om krigen våkner det i øynene deres. Jeg ser hvordan hendelsene for snart 60 år siden fortsatt vekker dype følelser og hvordan valgene de tok har formet det livet de nå er gamle nok til å se tilbake på.
De vokste opp i fattigdom; Bjørn fordi en slektning satte familiens penger over styr. Per var skilsmissebarn og måtte slutte på skolen for å være med og hjelpe familien økonomisk. For begge gikk veien inn i NS gjennom Nasjonal Samlings ungdomsfylking.
Jeg ventet glødende nazister omgjort til angrende syndere. Men de gikk inn i NS av andre grunner. De ble med for kameratskapet og for Vidkun Quisling.
– Jeg hadde to gode kamerater som var med på å stifte NS ungdomsfylking på Gjøvik, forteller Bjørn Østring. Per Sonerdal og Odd Nilsen, som vi bare kalte for «tikker'n» fordi faren hans var apoteker. Da krigen kom satt vi hele natten og diskuterte hva vi skulle gjøre. De valgte å flykte til England, jeg ble igjen. Begge to ble med i Kompani Linge. Odd døde i en sprengningsulykke på Dovre, Per ble sluppet ned over Norge og fikk en dødsdom som ikke ble fullbyrdet. Etter krigen ble vi bestevenner igjen. Fordi vi begge sloss for det vi mente var riktig.
VEIEN OM QUISLING
RETTSOPPGJØRET. Per Jahr (t.h) kan godta at NS folk ble dømt. Men ikke at de ble stemplet som landssvikere. FOTO: MARTE VIKE ARNESEN Du kan ikke snakke om Nasjonal Samling uten å snakke om Vidkun Quisling. Partiets fører som hadde bak seg en strålende fortid. Først som glimrende skoleelev, og deretter en karrière som offiser, politiker og i tolv år som feltsjef for hjelpearbeidet til Fridtjof Nansen. Per Jahrs veivalg i livet er knyttet til Quisling. Den dag i dag omtaler han Quisling med ærefrykt.
– Den niende april 1940, da Norge ble invadert, ble jeg kalt ut som frivillig brannmann, forteller Per Jahr. – Da hadde vi alt annet i hodet enn Quisling og politikk. Det var nok å gjøre jobben vår der nede.
Oktober samme år ble imidlertid Per Jahr Quislings personlige assistent. Dermed gikk veien hans tre skritt bak Quisling resten av krigen.
– Quisling var en filosof. En visjonær, sier Per.
Jobben som Quislings assistent, førte ham blant annet til Tyskland og Adolf Hitlers hovedkvarter. Dit dro Quisling for å forsøke å overtale Hitler til å gi Norge en bedre stilling og større nasjonal selvråderett i det stortyske riket. Jahr fikk møte Hitlers toppfolk og spiste middag med Føreren:
– Det var en samtale rundt bordet, men da Hitler hevet røsten, ble det stille, forteller han.
STJÅLET AV TYSKERNE
Bjørn meldte seg frivillig til den Norske Legion, de første norske frivillige som skulle kjempe i Tysk uniform.
– Vi sloss for Norge mot Kommunismen med Tyskland, sier Bjørn. Imidlertid ble de kledd i Waffen SS-uniformer og måtte avlegge ed til Adolf Hitler.
– Vi hadde en ganske sterk motvilje mot marxismen og kommunismen. Vi meldte oss til en innsats. Legionen skulle til Finland, den skulle overhodet ikke noe annet sted, sier Bjørn.
Men Hitler ville det annerledes. De ble sendt til Østfronten og Leningrad.
– Da vi krysset grensen fikk bataljonssjefen vite at vi fra nå av var en del av Waffen SS. Slik ble vi stjålet av tyskerne, forteller sier Bjørn stille.
Livet hans ble kanskje reddet av at Quisling hadde inngått en avtale om at legionen skulle trekkes tilbake etter et halvt år. Neste stopp ble som medlem av Førergarden ved Quislings bolig på Gimle.
OPPGJØRET
På Gimle tilbrakte både Per og Bjørn den siste tiden med Vidkun Quisling. Ved krigens slutt var det også slutt for NS som lovlig parti. Da kapitulasjonen var et faktum den 8. mai 1945, dro Quisling inn til Oslo for å melde seg til politiet. Bjørn måtte få hjelp av Hjemmefronten for å verne bygningen mot nordmenn i fredsrus:
– Der stod jeg i Nasjonal Samlings førergardeuniform og kommanderte et kompani av hjemmefrontfolk, forklarer han.
For Per ble det en følelsesladet avskjed med en sjef og et forbilde.
– Da jeg sa farvel til Quisling var han rolig, sier Per stolt.
– Tror du han visste hva som ventet ham?
Det går en stund.
– Nei, sier Per. Han rister på hodet og ser ned.
ETTERTANKEN
Etter krigen fikk de vite om nazistenes grusomheter, og om massakren av 6 millioner jøder.
– Jeg er glad for at Tyskland ikke vant krigen, jeg. Ethvert slikt regime har ikke livets rett. Det tyske folk som kjempet så hardt ble forrådt av sine ledere, sier Per.
Bjørn ønsker ikke noen tilgivelse.
– Jeg har aldri bedt om noen tilgivelse, og jeg har ikke noe å bli tilgitt for. Jeg har gjort det jeg mente var riktig den gangen. Jeg har vært stolt av den innsatsen jeg gjorde.
HISTORIENS DOM
Etter krigen ble de dømt i det såkalte landssvikoppgjøret. Dommene mot NS-folk var harde.
KJEMPET.– Vi regnet oss som de som sloss mest effektivt og hardest mot detyske, sånn var vår innstilling, forklarer Bjørn Østring, som var sentral i Nasjonal Samling. FOTO: MARTE VIKE ARNESEN – Jeg har ikke noe imot at jeg fikk fengselsstraff. Tro det eller ei, men jeg har faktisk ikke noe i mot at Quisling ble skutt. Det måtte komme en reaksjon etter all propagandaen under krigen. Det jeg ikke kan godta er
premissene. At han ble skutt som
landssviker. Det er mange som har lidd under landssvikerstempelet. Det ligger meg hårdt om hjertet, forklarer Per.
Jeg spør om arven etter NS. Det brenner i øynene på Per.
– La de historikere som har undersøkt oss og foretatt hundrevis av intervjuer gi oss et svar. Var vi landssvikere? De må la oss få rede på det. Gi oss et svar!
Historiens dom er ikke felt. Det er opp til oss å ta stilling. Veiene til Nasjonal Samling er full av skjebnesvangre valg. For det har de, kanskje rettmessig, blitt fordømt av ettertiden. Kritikken mot NS er velkjent.
De er gamle nå. Evnen til å trekke linjene og svare på de vanskelige spørsmålene er redusert. De er vitner som forteller sine historier. For meg er det vanskelig å tro at historien var helt slik som de forteller den. Allikevel velger jeg å la dem fortelle, og la den enkelte trekke avgjørelsene selv.
Vi kommer til Bergen stasjon. Veien til Per og Bjørn går nå til studentersamfunnsmøte breddfullt av unge mennesker, med hundrevis av spørsmål om hendelsene under krigen. For Per og Bjørn er det en plikt å svare. En vei de må gå.
Print;)
;)
;)
