Hva forventer en egentlig å finne på universitetets egen lille dyresamling? Dyrestallen Vivarium huser sammen med to andre dyreavdelinger over 10 000 dyr til enhver tid, som forskere på Universitetet i Bergen (UiB) bruker i sin forskning.
Og tusenvis av dyr lukter. En blanding av pels, dyrefor og urin. Lukter en gjerne ikke forventer i de nøytrale blå og hvite gangene som ikke minner mye om en stall. Forskjellen er ikke stor på andre siden av gangbroen fra Haukeland, med etasjer du ikke ser forskjell på og hvite frakker som haster fra rom til rom.
TØFFE ROTTER
Kaniner, rotter og fisk på en informasjonsplakat minner om at det ikke er mennesker som holder til innenfor de ulike dørene nedover gangene. Plakaten forklarer at bare tre prosent av norske dyreforsøk foregår på dyrestaller som Vivarium, de resterende 97 prosentene er forsøk på fisk.
– Det er jo rotter som er tøffe. Jeg skjønner ikke hvorfor ikke flere har rotter som kjæledyr, mus er jo kjedelige i forhold.
Et hundretalls rotter, i alle farger og størrelser, står på bakbena i burene og snuser etter de nyankomne, mens Gry Bernes, tekniker og dagens guide, forsøker å overbevise om at disse dyrene er kule.
– Mus er ikke glad i menneskekontakt, men det er rotter. Dessuten er rotter smartere og mer tilpasningsdyktige. - Jeg har hatt mange kjæledyr selv. Alle som jobber her er glade i dyr, det må vi være, forteller hun.
For Vivarium er ikke først og fremst en plass for dyreforsøk, men for dyrehold. Og dem som jobber her, jobber med dyrenes ve og vel, mens dyreforsøk utføres av forskere som kommer utenfra.
SLIPPER BOMBEALARM
– Det er ingen korridorpasienter her, for å si det sånn. Dyrene har mye sterkere rettigheter enn pasienter på norske sykehus.
Veterinær Aurora Brønstad er sjef for dyreforsøk, avdelingsleder for Dyreavdelingene ved det medisinske fakultet, og dyrestallens ansikt utad, noe som ikke nødvendigvis er like populært hos alle. En jobb der man må regne med noen hat-mail i året og å være skyteskive for dyrevern- og miljøforkjempere og aktivister.
– I Norge er det ikke så ille. Vi har kolleger i utlandet som har bombealarm på bilen, og er under et mye større press enn oss. Men det var en periode der vi var pålagt å sjekke under bilen før vi satte oss inn.
Kanskje lett å forstå at vi ikke får ta bilder eller navngi noen av teknikerne eller forskerne på dyrestallen uten deres tillatelse.
– Vi jobber for å gjøre en forskjell for dyrene og for å påvirke i positiv retning for dyrevern. Det er derfor jeg er her, forteller hun.
Til tross for en dyrestall på 4500 kvadratmeter som huser flere tusen dyr, er det ikke snakk om mange daglige inngrep. Gale vitenskapsmenn med blod på tann er byttet ut med smilende damer i hvite frakker.
– Når dyrene er nyopererte får de gjerne litt ekstra og spesiell behandling. De får gå litt fritt og får fôr vi vet de liker godt, forteller Bernes.
– Hadde jeg vært i nærheten av så ond som folk har beskyldt meg for å være, kunne jeg aldri jobbet her.
NØDVENDIGE FORSØK
Men at dyreforsøk medfører smerte og død for dyrene, kommer man ikke utenom.
– Jeg har vel en overlevelsesprosent på litt over 80 etter kirurgien.
Vi finner bare én vitenskapsmann på Vivarium, og ikke virker han særlig gal heller. Bjørn Kristensen driver millimeterkirurgi på en rotte med buken i været og snuten fullstendig slukt av en narkoseslange. Små røde organer pumper sakte i takt med radiomusikken i bakgrunnen, mens Kristensen jobber systematisk med nål og tråd i den vesle magen.
– Jeg operer inn en tynntarmsslynge, en kobling mellom tynntarm og mage som rotter egentlig ikke har.
Jaha ja. Han skjønner det spørrende blikket.
– Det vil fremkalle magesår og celleforandringer som er forløpere til kreft. Ved å prøve ulike typer for og midler håper vi å kunne motvirke den prosessen.
Fire rotter venter sin tur i et lite glassbur, mens ytterligere fire ligger livløse i et temperert bur, fremdeles påvirket av narkosen. Holder Kristensen statistikken sin, vil en eller to av disse ikke overleve endringene i magesekken og dø de nærmeste dagene.
– Man kommer rett og slett ikke utenom dyreforsøk på et universitet. Det er strenge regler for om man skal ta i bruk dyreforsøk, men før ting til slutt skal prøves ut på oss mennesker, må det gjennom dyreforsøk, sier Kristensen.
Regler finnes det nok av for forskere som vil benytte seg av dyr i forskningen. Blant annet skal enhver søknad om forskningsprosjekt redegjøre for avliving av forsøksdyrene, som forskeren selv står ansvarlig for.
– Det skal alltid foretas en harm/benefit analyse. Jo vondere et forsøk er for dyret, jo større krav stilles det til fortjenesten av forsøket. De mest smertefulle og stygge forsøkene er helt ubrukelige, fordi dyrene er stresset og dermed blir resultatene ikke representative, forteller Brønstad.
MED DØDEN I VENTE
– Dette er noe av det tristeste jeg ser.
To lyserøde klinkekuleøyne titter opp fra en snøhvit pelsbunt i en liten balje. Bernes løfter opp den overvektige kaninen som verken viser noen vilje eller motvilje til å bli flyttet på.
Kaninene på Vivarium brukes til blodtapping for antistoffproduksjon. Mens reglene nå sier at kaniner skal ha plass til å bevege seg fritt på, sitter rundt et dusin kaniner i hver sine bur. Etter et helt liv i bur, er det rett og slett for sent for dem.
Og trist er det utvilsomt. Noen av kaninene ser ut til å ville gjemme seg bakerst i buret, andre titter ut på ingenting, mens noen tygger trutt på maten, i mangel på noe annet å gjøre.
– Når vi har helgevakter pleier vi å bruke litt ekstra lang tid på dem, lar dem gå litt fritt og gir dem litt ekstra oppmerksomhet, sier Bernes, mens hun klør den store kaninen bak øret.
I 2005 ble det utført forsøk på totalt 687 rotter, 1011 mus, 152 griser og to sauer på Vivarium, og alle forsøkene endte med avlivning av dyrene. Slik protokollen tilsier.
– Vi har mellom 5 000 og 10 000 dyr her til enhver tid, men ikke alle er forsøksdyr. Vi driver avl, har noen dyr her for blodprøver og andre er rett og slett hyggedyr for andre dyr, forteller Brønstad.
Mens mus og rotter ofte brukes til kreftforskning og annen biomedisinsk forskning, blir griser for det meste brukt til kirurgi. Med andre ord behandling av akuttskader, der man kan benytte de samme redskapene man bruker når man opererer mennesker.
– Størrelsesmessig er gris det nærmeste mennesker vi kommer her, sier Brønstad.
NAVNGITT LIKEVEL
I ekte bambistil snubler Tussi nedover korridoren fra den åpne døren inn til grisebingen. En grisebinge med metallgitter, en lekeball i plast og et glatt gulv for harde klover.
– I begynnelsen gjorde vi den tabben å gi dem navn, og kom for nære dem, sier Bernes.
Så han får navnet Tussi, så det ikke bare blir en gris uten navn. Og siden han er så veldig lettskremt, der han løper rundt i helt unaturlige omgivelser. En heis, en blå dør med vinduer, tomme korridorer og en gris, som skvetter for hver nye lyd eller brå bevegelse.
Tussi roer seg til litt snacks fra Bernes’ hånd. Hun forteller at de før også hadde katter, men at de var vanskelige å jobbe med.
– Det føltes som forræderi når vi måtte plukke dem ut til neste forsøk. Jeg måtte kaste opp de første gangene etter at vi hadde levert dem fra oss, sier hun.
Tussi tumler seg tilbake til metallbingen sin, etter et par lette trav frem og tilbake i gangen. Døren lukkes til et par nervøse grynt.
– Vi skulle hatt en gris til en operasjon i dag, men den ble avlyst, sier Bernes til slutt.
Det skulle med andre ord vært tre griser i bingen, og ikke fire. Det kunne vært Tussi. Og det kommer til å bli Tussi en dag, sannsynligvis har dagen hans allerede kommet.
Han skulle aldri fått et navn.
Print;)
;)
;)
;)
;)
;)
Vivarium er Universitetet i Bergens sentrale forsøksdyravdeling.