Studentavisa i Bergen. 65. årgang Oppdatert 26/11 Kl. 16:39 TIPS OSS/KONTAKT Lytt til Studentradioen Se på Student TV
Studvest har fått nye nettsider! Se STUDVEST.no
Forsiden
Nyheter
Kultur
Reportasjer
Tema
Ytringer
Foto
Om avisa
Lenker

Ansvarlig redaktør:
Kenneth Nodeland

Nett:
web@studvest.no

Annonser:
annonse@studvest.no

Kontakt oss:
studvest@uib.no

Telefon:
55 54 52 06
55 54 51 48
55 54 52 21

 
Reportasje.

It ain't over till the fat lady sings

Få – hvis noen – kunstformer er like pompøse som opera. Og få – hvis noen – operaer er like pompøse som de som er komponert av Richard Wagner. Lørdag hadde Den Nye Opera premiere på Wagners «Den flygende hollender», historien om sjømannen som etter å ha spottet gud, dømmes til å seile de syv hav i sitt spøkelsesskip til evig tid, og som kun kan frelses av en kvinnes betingelsesløse kjærlighet. Pompøst.

Opera er de store følelsers kunstform. Og de store følelsene formidles av stor musikk på store scener i store bygg. Operaverdenen er da også beryktet for sine store personligheter, store egoer og store sammenstøt. Bevæpnet med fordomsfulle klisjéoppfatninger om operamiljøet som én eneste stor verkebyll av nerver, paranoia og tøylesløse egoer, inntar vi Grieghallens backstageområde to timer før forestillingen begynner. Beredt for endelig å kunne gi leserne et sannferdig bilde av regionoperaens undertrykte konflikter, eksplosive personkjemi og utsvevende indre liv. Så hvor er de alle sammen? Hvor er de hysteriske divaene, de stormannsgale regissørene og de nervøse vrakene av noen statister?

– Vi burde vel egentlig være nervøse siden generalprøven gikk veldig bra, og man pleier jo å si at det er et tegn på at premieren blir dårlig. Men vi bekymrer oss ikke noe særlig, røper en av statistene.

I statistgarderoben er stemningen nesten bekymringsverdig avslappet og gemyttlig. Veltrente akrobater tasser halvnakne rundt og nynner Craig David-hits, mens de noe mer alminnelig proporsjonerte statistene reflekterer over sin egen mangel på nerver.

– Vi har til sammen ti minutter på scenen i denne forestillingen. Hvis vi greier å fucke opp dét, har vi ingenting i denne bransjen å gjøre, sier den eldste av dem, før han opplyser en av sine yngre kolleger om at han ikke har med seg baguett, men en flaske akevitt som oppvarming.

Richard Wagner er en kontroversiell figur. I dag er han for mange mest kjent som Adolf Hitlers favorittkomponist, hvilket naturlig nok ikke gjør underverker for det sekulære omdømmet. Men Wagner skrev også selv flere essays hvor han uttrykte sin misbilligelse overfor den jødiske påvirkning på den tyske kulturen. På grunn av hans avgjørende betydning for opera som kunstform er dette dog noe man langt på vei har greid å pragmatisere seg rundt.

I Israel blir derimot forslag om sceneoppsetninger av Wagner jevnlig stoppet av protester og demonstrasjonstog, og til dags dato har ingen av hans operaer blitt oppført i den moderne staten Israel. I Grieghallen er det imidlertid lite som minner om rasemessige motsetninger eller andre uhumskheter.

– Dere bør komme tilbake om en halvtime.

I koristenes garderobe får vi denne beskjeden tre ganger. Det formodes vel at vi er ute etter noe mer spektakulært enn å se kvinner sitte rundt et bord og sy skulderputer i matrostrøyer. Men er det noe muffens på gang? Har de noe å skjule? Forsøker de å legge lokk på noe?

Koret ankommer omsider, og det er mange av dem. Korsetter strammes, velvoksne menn forsøker etter beste evne å påføre sin egen eyeliner og det samtales jovialt på norsk, engelsk og et udefinert slavisk språk. Blåkledde menn i alle fasonger spankulerer bedagelig rundt og tar hverandre i hendene, takker for samarbeidet og ønsker hverandre lykke til. Hvorfor så mye harmoni?

– Kan dere hjelpe oss å holde ham fast mens vi barberer av ham håret?

På sminkerommet skal statister og akrobater sminkes til sjømenn, sjømenn som i løpet av forestillingens gang skal forvandles til døde sjømenn. Døde sjømenn har ikke hår, og sminkørjentene vil nødig kaste bort sine baldcaps ( altså de små, hudfargede hettene som brukes til å fjerne hår uten å faktisk fjerne hår) på snauklipte unge gutter. Statisten nekter (selv etter sminkørenes iherdige oppfordringer) imidlertid å la jentene fjerne håret hans, og de ender opp med å sminke hans snaut centimeterlange hår med den same likbleke fargen som resten av kroppen er dekket med.

Som i garderoben svinser også her halvnakne akrobater lykkelig omkring. To av dem – en ferdigsminket dauing og en halvsminket innehaver av det dauingen respektfullt refererer til som en «giant frickin’ ass» – fordriver tiden med litt lett improvisert capoeira, mens sminkørjentene forsøker å få sistnevnte opp på en stol sånn at de kan få sminket beina hans. Nervøsitet?

– Nei, i denne forestillingen har vi så mye lys rettet mot oss at vi ikke engang ser publikum.

Å kaste seg rundt åtte meter over bakken uten sikring er tilsynelatende ingenting mot å se publikum i øynene.

«Gesamtkunstwerk» – eller «helhetskunstverk» – kalte Wagner sine musikkdramaer. Målet var å forene poesi, musikk, drama og billedkunst, og la det hele gå opp i en høyere enhet. Med det antikke Hellas’ dramatradisjon som utgangspunkt, skrev Wagner både partitur og libretto til sine operaer, og for virkelig å få total kontroll over alle aspekter av forestillingene, bygget han også sitt eget operahus.

Wagner har ikke bare vært en viktig inspirasjonskilde for operakomponister, flere av filmhistoriens mest kjente og anerkjente filmkomponister har skapt seg karrierer på å skamløst plagiere Wagners karakteristiske stil. I dag ser mange Wagners ideer som forløpere for den moderne spillefilmen, som nettopp kjennetegnes ved at de forener disse elementene, om enn ikke alltid like poetisk. Den Nye Operas oppsetning av «Den flygende hollender» sysselsetter da også omlag tjue statister og akrobater, nærmere nitti korister og et ukjent antall sceneteknikere, musikere, designere, sminkører, scenografer og assistenter. I tillegg kommer de seks solistene.

Totalt er det snakk om nærmere 300 mennesker, altså godt over gjennomsnittet for en norsk spillefilmproduksjon. Og når det atpåtil kun er snakk om fire forestillinger, sier det seg selv at her får skattepengene bein å gå på. I stadsbudsjettet for 2009 har da også Den Nye Opera fått 5,5 millioner kroner i ekstra bevilgninger.

– Svarte faen! Det var jo her jeg begynte!

På scenen finner vi omsider et fnugg av pasjon. Passende nok fra en ung mann med en støvsuger på ryggen som omhyggelig sørger for å få med seg hvert støvkorn på den svarte duken rundt scenen. Problemet er bare at resten av scenemannskapet tråkker etter ham og erstatter støvet han fjernet med nytt støv. Støvsugermannen gir opp (sannsynligvis etter å ha innsett at publikum hovedsakelig kommer til å fokusere på det som skjer på scenen og ikke duken rundt), og forsvinner ut til høyre.

Over høyttaleranlegget annonseres det at det er ti minutter til forestillingen starter og vi går for å finne våre plasser i salen. Vi blir sittende ved siden av en høy, tynn franskmann som vi har observert rundt omkring bak scenen hele kvelden. Han har på sin side skult mistenksomt på oss ved enhver anledning. I løpet av forestillingens gang vrir han seg tidvis som i smerte, formodentlig som et resultat av umerkelige feilskjær på scenen. Etter to timer og ett kvarter avsluttes forestillingen med at den proverbiale feite dama (som riktignok ikke er særlig feit) synger, før hun som et resultat av guddommelig nåde stiger inn i himmelriket til behørig applaus. Protester? Neida, den høye, tynne franskmannen klapper mer og jubler høyere enn noen andre i salen. Dramatikken later med andre ord til å være forbeholdt scenen.

Man forlater Grieghallen med følelsen av å ha lett etter feil ting på feil sted. For å finne de store motsetningene i opera-Norge må man nok heller ut av operahusene og inn i de furukledte stuene befolket av motvillige lisensbetalere som aldri har sett en opera, men som like fullt er fast bestemt på at skattepengene deres ikke under noen omstendigheter skal brukes til å finansiere svineriet.



Debattregler


  • Personhets har ingen plass i debattene våre. Ikke trolling eller injurier heller. Slike innlegg bidrar ikke til debatten og vil bli slettet.
  • Innlegg som inneholder reklame, spam eller forsøk på verving vil bli slettet.
  • Rasistiske ytringer er forbudt etter norsk lov og vil bli slettet.

Hvorfor sletter vi ikke alle dårlige innlegg?

Vi ønsker mest mulig åpne og inkluderende debatter med færrest mulig slettede innlegg. Vi sletter innlegg som bryter med loven eller våre etiske retningslinjer.

Gode kommentarer kan bli benyttet i papirutgaven.

MERK: Moderator og journalister skriver aldri innlegg i kommentarene, innlegg med avsender 'webmaster'/'web-ansvarlig' eller liknende er falske og vil bli slettet.


 
SØK I STUDVEST:

SISTE FRA APARTE
SISTE FRA MIDTEN