Studentavisa i Bergen. 65. årgang Oppdatert 26/11 Kl. 16:39 TIPS OSS/KONTAKT Lytt til Studentradioen Se på Student TV
Studvest har fått nye nettsider! Se STUDVEST.no
Forsiden
Nyheter
Kultur
Reportasjer
Tema
Ytringer
Foto
Om avisa
Lenker

Ansvarlig redaktør:
Kenneth Nodeland

Nett:
web@studvest.no

Annonser:
annonse@studvest.no

Kontakt oss:
studvest@uib.no

Telefon:
55 54 52 06
55 54 51 48
55 54 52 21

 

Ved foten av Kilimanjaro


5 895 MOH. Kilimanjaro ruver høyt. For å unngå høydesyke bør man bruke god til opp. Det er vanlig med tre guider per turist, fem dager opp, og halvannen dag ned. FOTO: ASTRID HAUGE RAMBØL

 

NY SKOLEVEI. Stine Rognaldsen Winciansen og Guro Kathrine Østensjø studerer til å bli vernepleiere på Høgskolen i Bergen. Nå har de praksis i Moshi, Tanzania. FOTO: ASTRID HAUGE RAMBØL

AFRIKAS SKATTER. – Her sier barna «mama» til alle, forteller leder Lydia på barnehjemmet Treasures of Africa. FOTO: ASTRID HAUGE RAMBØL

LANG VEI. Masaiene er et nomadisk folkeslag og driver med kveg. De kan vandre fritt mellom Tanzania og Kenya. FOTO: ASTRID HAUGE RAMBØL

FREMTIDENS LEDERE. Målet til barnehjemmet er at barna skal bli Tanzanias fremtidige ledere. FOTO: ASTRID HAUGE RAMBØL

ARSENAL. Fotball er viktig, også i Afrika. FOTO: ASTRID HAUGE RAMBØL

DE GAMLE ER ELDST. Men i Tanzania er de kanskje ikke så gamle like vel. Forventet levealder er 52,9 år. FOTO: ASTRID HAUGE RAMBØL

PLASS TIL 40. Åtte køyesenger skal for tiden romme 26 gutter. - Vi kan maksimalt ha 40 gutter her, sier bestyreren. FOTO: ASTRID HAUGE RAMBØL
I et land fylt av løver, masaier, varmegrader og mygg, nyter Stine og Guro studielivet. De har praksis i Tanzania.

Tekst: ASTRID HAUGE RAMBØL

– Nå er Marie og Kristine snart på toppen, sier Guro Katrine Østensjø, og kikker bort på Kilimanjaro som så vidt kan skimtes gjennom skylaget.

Vi sitter på takterrassen til Kindoroko hotell i sentrum av Moshi, en midt på treet stor by ved foten av Afrikas høyeste fjell. Sammen med Stine Rognaldsen Winciansen har Guro tre måneder praksis i Tanzania. De er ferdige som vernepleiere ved Høgskolen i Bergen (HiB) til sommeren.

Stine og Guro reiste sammen med og bor med Marie og Kristine, som altså nærmer seg toppen av Afrika. I tillegg er flere fra klassen deres spredt rundt i landet.

– Dette er en ekstremt bra erfaring å ha, derfor er høgskolen flink til å tilrettelegge for en annerledes praksis, forteller Stine.

– Det er mange andre fra HiB her også, blandt annet 12 sykepleierstudenter og noen fra fysioterapi, og det er bare her i Moshi, sier Guro.

De har vært i Moshi siden nyttår, og har praksis hos Kiwakkuki, en ikke-statlig organisasjon (NGO) som arbeider med å bekjempe hiv og aids. I følge FNs tall har 6,2 prosent av den voksne befolkningen i Tanzania hiv/aids. Dette tallet er likevel ikke særlig beskrivende, for nesten halvparten av befolkningen er under 15 år.

Denne uken har de hatt pause fra Kiwakkuki for å dra på institusjonsbesøk.

IKKE NAV

– Karibu! (Velkommen!)

– Asante! (Takk!)

På sosialkontoret er det Mama Agness som ønsker oss velkommen og viser oss rundt. Hun er leder. På pulten er det høye bunker med sakspapirer, samt en kopp med penner i, dekorert med Pokemon-figurer.

– Det er her klientene kommer, sier Mama Agness idet vi går inn i et nytt rom. Alt arbeid stopper opp, alle skal introduseres. Guro og Stine kan det på rams, dette har de tydeligvis vært med på et par ganger før. Jeg mistenker at dette ikke ville skjedd på travle NAV.

Vi blir invitert til å sette oss rundt saksbehandlerens bord, for å lære om hvordan de løser saker. Mens klientene, to kvinner med hver sin baby på armen, sitter rundt samme bord, forteller saksbehandleren om deres historie.

Stine og Guro mumler noe om taushetsplikt og konfidensiell informasjon.

– Dette er mor og datter, og tvillingene er hennes barn, sier saksbehandleren, og peker på den yngste kvinnen.

– De er her i dag fordi barnefaren ikke vil bidra i forhold til barna. Både han og barnas mor har hiv, så ingen av dem er i stand til å arbeide.

Guro spør hva sosialkontoret vil gjøre.

– Vi vil først prøve å få tak i barnefaren og prøve å få han hit til et møte. Det er en lovfestet plikt å hjelpe sine barn. Vi håper å få til et møte mellom han og barnas mor.

– Hva skjer hvis dere ikke får tak i han, eller hvis han nekter å bidra, spør Guro.

– Da vil vi prøve å få lokalsamfunnet til å hjelpe. Kanskje hvis alle hjelper litt kan det ordne seg.

Sosialkontoret selv har tydeligvis ikke mye midler å dele ut. Guro forteller senere om lovene som sosialkontoret arbeider ut i fra: «The government may provide…» og «The family must provide…». Staten har ikke mye ansvar.

Stine spør om kvinnen med tvillingene ser lyst på fremtiden. Noen fraser på swahili utveksles.

– Nei, hun har det vanskelig, oversetter sosialarbeideren.

KULTURSMELL

Tilbake på takterrassen reflekteres det over uken som har gått.

– Målet var å få et innblikk i hvordan de jobber her, hvordan det er å være sosialarbeider i Tanzania, forteller Stine.

– Det er mye som er annerledes i forhold til Norge. Men etter å ha vært her en stund har vi klart å slutte å sammenligne, og heller se det positive i prosjektene, sier Guro.

De bor i et murhus litt utenfor sentrum. Det er høner i hagen og firfirsler i huset.

– Jeg trives godt i Moshi! Det er verdens søteste lille sted, sier Guro begeistret.

– I begynnelsen følte vi oss veldig hvite og veldig synlige. Veldig mzungu (betyr hviting på swahili, jour.anm). Det tar tid å forstå de skjulte normene. Man går på et par kultursmeller, og lærer av det, ler Stine.

– Jeg ble kjeftet på av en forbipasserende gammel dame fordi jeg ikke sa shikamo, en høflighetsfrase man sier til eldre, fortsetter hun.

– Det er det første de burde lært oss på swahilikurset! Respekt for eldre er så viktig her, sier Guro.

SKAM PÅ HJEM

– Det er skam å bo på aldershjem, det betyr at man ikke har familie som kan ta vare på en. Noen av dem som bor her har forlatt barna sine for lenge siden, og nå har de ingen.

Mama Romana, veilederen til Guro, forteller mens hun kjører. Vi er på vei til et av få gamlehjem i Tanzania. Hun raser av gårde på humpete landeveier i en bil fylt av blomstrete 70-tallspreget kordfløyel. Det rister godt.

70 prosent av alle bilulykker på verdensbasis skjer i utviklingsland, og Tanzania er intet unntak. Hurtig urbanisering, mange gamle kjøretøy og lite regulering er noen av årsakene.

– Det er nesten et under at vi lever, trafikken her er helt vill, sier Stine.

– Det virker som om ingen har det travelt i dette landet, utenom når de kjører bil. Da skal alle kjøre først, sier Guro.

Et par av forbikjøringene til Mama Romana, som like gjerne skjer i yttersving som før en bakketopp, bekrefter Guros teori.

På gamlehjemmet må vi introdusere oss for lederen og hun for oss. Som på andre institusjoner vi har besøkt, må vi signere gjesteboken. Navn og hvor man kommer fra. Stine og Guro vet ikke hvorfor.

– Det er visst en greie her…

TO OG TO

– Det er 19 menn og fem kvinner som bor her nå. De fleste av dem har ikke familie, forteller bestyreren.

Vi blir vist rundt på hjemmet, får se rommene, hilser på de gamle.

– Shikamo, sier vi.

– Marahaba, sier de.

De fleste må bo to på hvert rom.

– Vi har veldig lite ressurser, sier bestyreren, og dagdrømmer høyt om en bil, slik at de kommer seg ut litt.

– Det er ikke alle som kommer seg til kirken på egen hånd.

Stine og Guro følger interessert med, stiller spørsmål og kommenterer tingenes tilstand til hverandre. Det er et stykke fra Norge.

– Det er mangel på kunnskap her, mye sykdom og lidelser kunne vært unngått med relativt enkle grep, sier Stine.

– Her slipper i hvert fall å bo på gaten, sier Guro, og ser på de gamle.

SVART NATT

På toppen av Kindoroko hotell drikkes det Kilimanjaro, det lokale ølet. Natten blir plutselig svart, strømmen i hele byen går. Levende lys er på plass på et blunk, dette har tydeligvis skjedd før.

– Strømmen går i hvert fall en gang i uken, sier Stine.

– På Zanzibar har de vært uten strøm siden før jul, ler Guro.

Mørket innbyr til historier.

– Vi var med Kiwakkuki langt ut på landet og inn i bushen. De fungerte som rådgivere i en sak der tre barn hadde mistet faren sin. Moren giftet seg på nytt og ville ikke ha barna med seg, forteller Guro.

– Da var det lokalsamfunnet som steppet inn, og det var en dame som tok på seg ansvaret for barna. Så ble det samlet inn penger fra alle i landsbyen. Det ble i underkant av 200 norske kroner, og da ga vi 50 kroner hver, sier Stine.

– Det er vanskelig å vite hvor mye man kan og bør gi, men det sier uansett noe om hvor lite folk har, fortsetter Guro.

– Folk er så lite egoistiske her, og gir det de kan. Jeg tror det er dette engasjementet i lokalsamfunn som har imponert oss mest, sier Stine.

Men engasjementet kan slå begge veier. De forteller om det lokale moralpolitiet.

– Vi fikk høre at moren som forlot barna sine ble banket opp av kvinnene i landsbyen, sier Stine.

– Kiwakkuki har forsket på situasjonen til foreldreløse og sårbare barn. Det deres forskning tyder på, er at barn klarer seg bedre eller vel så godt hvis de får bli i lokalsamfunnet istedenfor å ende opp på institusjon, sier Guro.

– På institusjon er det ikke sikkert de får den kjærligheten de trenger, og det er veldig knappe ressurser. Treasures of Africa er virkelig et unntak, sier Stine.

KVALITET FREMFOR KVANTITET

Hun snakker om barnehjemmet vi besøkte tidligere på dagen. Treasures of Africa er startet av amerikanere, og er et svært lite avskrekkende barnehjem. Det er farger, leker og pedagogiske plakater på veggene.

Lederen Lydia Schaeffer forteller:

–Vi ønsker å være et ordentlig hjem for barna. Det er her de skal bo, det er her de hører hjemme. De skal ikke adopteres bort, og de blir ikke kastet ut når de er 18 år.

Etter skolen har barna et par ekstra timer undervisning eller lekselesing.

– Målet er at disse barna skal bli de nye lederne av Tanzania. Vi lærer dem engelsk, slik at de blir tospråklige, men vi prøver ikke å gjøre dem til små amerikanere, ler Lydia.

Organisasjonen er knyttet opp mot en menighet i USA, og de er registrert som NGO både i USA og i Tanzania. En oase i et dystert institusjonslandskap.

– Vi går ikke alltid rundt økonomisk, og strømregningen blir ikke alltid betalt i tide. Men alle pengene vi får er frivillige donasjoner, vi får ingenting fra myndighetene, forteller Lydia.

– Siden dette barnehjemmet er en NGO, kan de selv bestemme hvor mange barn de vil ha inn. Det er nok veldig vestlig å tenke kvalitet fremfor kvantitet, sier Guro.

– Men så er det alle de andre barna som ikke får en slik mulighet, fortsetter hun.

– I Tanzania er det en helt annen type solidaritet. Ingen skal holdes utenfor, verken på sykehus, barnehjem eller for den saks skyld på bussen, sier Stine, og smiler med tanke på formiddagens klamme busstur.

Bussene i Moshi, som egentlig er små minibusser og kalles dala-dala, blir tydeligvis aldri for fulle. Folk kan henge ut av vinduer, ligge oppå hverandre eller dalaen kjører med døren åpen.

En sprengfull dala kommer kjørende. Mine to tøffe, Afrika-vante venninner brøyter seg inn i kjøretøyet som minner aller mest om en brusboks som hvert øyeblikk skal sprenge.

Selv blir jeg stående halvveis innenfor og halvveis utenfor bussen. Jeg klamrer meg fast, det dunkes to ganger i biltaket, og vi kjører. Alle intimsoner er forsvunnet, og vel tyve passasjerer, samt deres bagasje, resulterer i en stram eim.

– Det er ikke vits i å vente på en ny. Dalaene kjører fra busstoppet når den er full, og det kommer aldri en tom dala forbi, forklarer Stine.

1,6 PER SENG

Formiddagens dala-opplevelse tok oss til et hjem for ungdom som er i konflikt med loven. Der bor de mens saken deres blir behandlet av rettsvesenet. Etter dommen havner de i fengsel, får straff i form av slag, eller går ut derfra som frie borgere. Det er tryggere for dem å bo på hjemmet mens saken pågår. Moralpolitiet herjer i Tanzania.

Forbrytelsene varierer fra tyveri til drap og voldtekt. Bestyreren på hjemmet ønsker å skaffe ungdommene et trygt sted, snakke med dem og hjelpe dem.

– Barna har det vanskelig. Noen av dem har kanskje tatt på seg skylden, eller har ikke fått anledning eller turt å fortelle sin side av saken. Vi prøver å vinne deres tillit, og få dem til å fortelle sannheten.

Vi signerer gjesteboken og får omvisning mens bestyreren forteller:

– Det kan maksimalt bo 40 gutter og ti jenter her. Nå er det bare 26 gutter her.

Så får vi se guttenes sovesal. Åtte køyesenger fordeles på 26 gutter. 1,6 i hver seng.

Mens barna og ungdommene bor her får de undervisning. Vi treffer Dette, en finsk jente som har flyttet til Moshi for godt. Hun ønsker å hjelpe barna på ungdomshjemmet.

– Det var nettopp en gutt her som var dømt for å ha stjålet penger fra arbeidsgiveren sin, fordi han manglet skolepenger. Nå har han fått tre års fengsel, og siden han er 16 år havner han nok i voksenfengsel. Det er helt forferdelig, sier hun.

PÅ TOPPEN

Selv om solen har gått ned og mørket råder, er t-skjorten litt i varmeste laget. Vi er ikke så langt fra ekvator.

– Varmen tar litt knekken på oss. Vi legger oss ganske tidlig, for dagene her nede begynner når solen står opp og hanene galer, sier Stine.

Det er en del studenter som har praksis i Moshi. Stine og Guro forteller at man hele tiden treffer på andre norske.

– Det er mange som drar til et av hotellene med svømmebasseng i helgene. Det er herlig, men vi gidder ikke dra dit hver dag. Vi må få med oss litt kulturelle ting også, sier Stine.

– Vi er flinke til å utnytte helgene og virkelig bli kjent med byen og området rundt, sier Guro.

Så kommer strømmen tilbake.

– Det var da ikke så ille, sier Stine etter et par timer i mørket.

– Nå begynner Marie og Kristine på den siste etappen. Når solen står opp er de på toppen av Afrika, sier Guro.

– Skål for det!

Vi skåler i Kilimanjaro-øl, med det herlige slagordet: «If you can't climb it, drink it!»



Debattregler


  • Personhets har ingen plass i debattene våre. Ikke trolling eller injurier heller. Slike innlegg bidrar ikke til debatten og vil bli slettet.
  • Innlegg som inneholder reklame, spam eller forsøk på verving vil bli slettet.
  • Rasistiske ytringer er forbudt etter norsk lov og vil bli slettet.

Hvorfor sletter vi ikke alle dårlige innlegg?

Vi ønsker mest mulig åpne og inkluderende debatter med færrest mulig slettede innlegg. Vi sletter innlegg som bryter med loven eller våre etiske retningslinjer.

Gode kommentarer kan bli benyttet i papirutgaven.

MERK: Moderator og journalister skriver aldri innlegg i kommentarene, innlegg med avsender 'webmaster'/'web-ansvarlig' eller liknende er falske og vil bli slettet.


 
SØK I STUDVEST:

SISTE FRA APARTE
SISTE FRA MIDTEN