– Alle forstår det egentlig, at det er noe galt med verden.
– Ja, bare se på Afghanistan.
– Soldatene må ut. Jeg tror soldatene må ut. Jeg var jo på det møtet. Det møtet med Jonas Gahr Støre, vet du.
– Det hovedmøtet?
– Og hva sier Jonas Gahr Støre? Da sier han noe som jeg setter litt fast i halsen. At Amerika hadde rett til å gå til angrep mot Afghanistan!
– Sier han det, altså?
– 35 000 mennesker er drept der nede, siden 11. september, ja, jeg synes det er grotesk. Det er det, altså.
– Hm.
– Unnskyld hvis jeg går litt langt nå, men jeg synes det er dobbelmoralsk. Du ville kanskje ikke sagt det så spisst, du, men det synes jeg.
– Ja, nei, jeg ville kanskje –
– Dobbeltmoralsk synes jeg det er, ja, det gjør jeg. Nå er jeg litt spiss, men slik er det.
Else Klingen og Turid Harbou-Hals er med i organisasjonen «Bestemødre for fred», som før het «Bestemødre på stortingsplass». Dessverre ble de fleste av medlemmene så gamle at de måtte slutte, men to av dem holdt stand og opprettet «Bestemødre for fred». Nå er de på Globaliseringskonferansen for å dele ut materiell og lære nye ting.
– Når vi går på slike møter får vi med oss saker det ikke skrives om i nyhetene, sier Else Klingen.
Akkurat nå sitter de bare på stand, men Turid Harbou-Hals synes egentlig det er helt greit, for da kan hun drive med fredsarbeid mens hun bare sitter der.
– Jeg synes uansett det er så vanskelig å velge mellom møtene, forklarer hun.
Globaliseringskonferansen arrangeres for fjerde gang i Oslo. Fra og med 5. november, i løpet av de fire dagene konferansen varer, skal nærmere 2000 deltagere og innledere ta turen innom Folkets hus. Der kan de gjøre sitt beste for å manøvrere seg gjennom stand-området, hvor ulike organisasjoner skriker etter oppmerksomhet, og videre opp i de mange møterommene, hvor det i løpet av helga arrangeres alt fra selvtillitskole for jenter, innføringskurs i finanskrisa, bokbad med Gert Nygårdshaug og diskusjonsmøter om hvorvidt EU truer den norske velferdsmodellen. Litt for alle, altså. For de som beveger seg på den politiske venstresida i Norge, og her snakker vi i utvida forstand, er dette jul og bursdag på en gang.
– Målet for konferansen er å være et møtested for folk som jobber med de samme temaene, og har de samme målene. Den skal være et springbrett til videre samarbeid, og gi oss muligheten til å diskutere løsninger og strategier, forklarer Helga Feiring, som er koordinator for konferansen.
– Istedet for å ligge nede i hver sin skyttergrav trenger miljøet å samarbeide. Et eksempel på det er jo for eksempel samarbeidet mellom freds- og miljøbevegelsen, fortsetter Tarjei Leistad når Helga Feiring plutselig må løpe for å fikse noe.
Leistad sitter i styret til konferansen.
– Det viktigste samarbeidet er likevel mellom nord og sør. I år har vi jo blant annet en delegasjon fra Equador, og Malalai Joya fra det afghanske parlamentet, sier han, mens han fester konferansepass på enda et deltagerhåndledd.
På tross av koordinatorens plutselige forsvinningsnummer hevder han at konferansen så langt har gått knirkefritt.
Globaliseringskonferansen er en del av World Social Forum (WSF), som oppsto som en motvekt til World Economic Forum i 2001. Siden da har bevegelsen vokst. I tillegg til arrangementet i Norge ble det også i år arrangert European Social Forum i Malmö, og i 2007 ble WSF for første gang arrangert i Afrika. Tidligere har også lokale versjoner vært arrangert i Bodø, Stavanger, Kristiansand og Trondheim.
Trukket tilbake fra det aller mest tettpakka registrering- og standområdet finner vi Astrid Solgaard sittende på kne, bøyd over et to ganger fire meter stort teppe dekket med sand.
– Jeg vil lage en arena som nysgjerrige kan oppsøke og bli interessert i, forklarer hun, mens hun legger ut små hvite bønner i sanden.
Hun har bidratt med kunst hvert år konferansen har blitt arrangert, og i år skal kunsten bringe tilskuernes oppmerksomhet til mangelen på vann i verden.
– Å skaffe vann og mat til jordas befolkning er jo en langsom prosess, og dette arbeidet er jo også ganske langsomt.
Solgaard er tilknyttet organisasjonen FIAN (Food first: Information and Activism Network), men vil ikke svare på hva de får ut av å være på konferansen.
– Jeg er jo ikke med på så mange møter og slikt, så det er mer for de aktive å svare på. Men for min del handler det om å møte mennesker, og invitere dem med i arbeidet mitt.
Utenfor Folkets hus regner det ned på Natur og Ungdoms markering mot utbygging av Goliatfeltet. Demonstrantene roper noen slagord likevel. «Vi vil sove trygt i natt/ikke bygg ut Goliat», for eksempel. Rapgruppa «Hank og Mari» spiller, og de fremmøtte nikker med. De som står fremst drister seg til å løfte armene, mens det bakover i rekkene vugges halvengasjert. En av de mer entusiastiske er Maja P. Wedseth. Hun er femten år og deltar for første gang på konferansen. Så langt synes hun det har vært bra, selv om det er mye vanskelig stoff som ikke nødvendigvis er tilpasset femtenåringer. Da er det fint å ta en pause fra alle møtene, og demonstrere litt istedet.
– Vi var på demonstrasjon i går også, det var veldig bra. Da hadde vi badeballer i fontenene.
Denne gangen har de tent fakler som former ordene «Stopp Goliat». Maja og venninnene er med i Rød Ungdom nå, men sier de alltid har vært engasjerte og «stilt mye spørsmål».
– Vi har fått høre mye «jævla kverrulant», og sånn, forklarer hun.
Da er det fint å kunne bli med i en organisasjon.
– Man har kanskje vært litt utenfor, men i organisasjoner passer alle inn. Så kan man kanskje finne seg selv litt, og knytte interesser og vennskap sammen.
Henrik Ormåsen passet imidlertid ikke inn. Han har så langt blitt ekskludert fra både Rød Ungdom, Arbeidernes Kommunistparti og Rødt.
– Det er en bragd jeg er ganske stolt over, så det kan du godt ta med.
Han vet ikke om noen andre som har blitt ekskludert fra like mange organisasjoner.
Ormåsen er en av tre offentlige talspersoner for Tjen Folket – ei marxist-leninistisk gruppe, selv om han akkurat nå sitter på stand for den nystartede organisasjonen Revolusjonær kommunistisk ungdom. Tilsynelatende er det ikke så veldig mange som finner veien til det Mao-prydede bordet i hjørnet, men Ormåsen bedyrer at mange er interesserte.
– Kommunismen er på fremmarsj, det ser vi i verden, og det merker vi på medlemstallene.
– Hvor mange medlemmer har dere i RKU?
– Det er hemmelig.
– Er det hemmelig?
– Vi har hemmelige medlemslister.
– Men sånn cirka?
– Nei, det kan jeg ikke si.
– Hvor gamle er medlemmene deres?
(Pause)
– Er det mange studenter?
– Det jeg kan si, er at vi har medlemmer fra tretti og nedover i RKU og at det er noen studenter.
Ormåsen synes det er fint å bruke fritida si på det han karakteriserer som et meningsfullt arbeid.
– Verden går til helvete og kommunisme er den eneste løsningen.
– Men. Eh. Vil dere ha væpna revolusjon?
– Ja, selvfølgelig.
– Hvorfor det?
– Den eneste måten å gjennomføre en fredelig revolusjon på er å være tungt nok bevæpnet.
– Forbereder dere dere på revolusjon nå?
– Nei, vi bygger ikke opp noen våpenmakt i Norge, nei.
Ormåsen ler.
– Men vi er klare når revolusjonen kommer.
Print;)
;)
;)
;)
;)
