– Jeg er helt hektet, jeg er jo det, vedgår Øystein Jansen.
Han snakker om Bergen. Eller nærmere bestemt en av byens mer spesifikke bestanddeler. Nemlig stein. Spesielt brostein. Som seg hør og bør for en garvet geolog.
Ryggen er bøyd. Han kikker ned i bakken. Forbipasserende kikker på ham. Men Øystein Jansen enser dem ikke.
– Bømlo. Bømlo. Bø-bø-bø-bømlo.
Jansen kikker og kikker. Tar ett skritt tilbake og to frem.
– Hvor er du?
Hodet hans er nesten nede i bakken nå. Hendene streifer over steinflatene.
– Der! Der er en! Se her, her har vi Balestrand, Sogn, Bømlo, Sogn, Balestrand, utbryter han begeistret.
Han retter seg opp i ryggen og peker tilfreds på en av brosteinene foran seg. De synes nokså like for et utrent øye, men ikke for Jansen. Byens brosteinkjendis. En geolog med faget som lidenskap.
– Jeg kan gå rundt i byen på en lørdag, og så kommer det gamle bergensfruer bort til meg. Nei, der har du Jansen ja, han med brosteinen. Ja, jeg så en sort bømling i steinkjellergaten her forleden, aper han med lysnet stemme og penere bergensdialekt.
Litt før dette møter vi ham utenfor Naturhistorisk Museum, stedet hvor han har sitt daglige virke. Slår oss ned på balustraden, som det heter, rekkverket langs balkongen vendt mot Studentsenteret.
– Dette tilbygget kom i en tid da kleberstein var på moten. Man hadde en slags nasjonal oppvåkning, og det lå en viss prestisje i å bygge i stein.
Stein kostet penger, og signaliserte penger. Men noe hadde man kanskje ikke helt i tankene ved valget av nettopp kleberstein: Den er lett å ripe i. Dermed har tiden raskt satt sine spor.
– Det er bare å prøve med neglen, sier Jansen og lager en hvit stripe i rekkverket, som allikevel såvidt blir synlig mellom andre, mer sirlige, innrissede mønster.
Initialer som forteller om noens besøk på akkurat dette stedet. Hjerter som antagelig har blitt risset inn med andakt og siden glemt.
– For meg er dette en del av museets historie. Denne ble hugget der og der, tenker jeg, og så går det videre til hvor den kom fra før det og til det at den egentlig ble skapt da Norge krasjet med Grønland.
Jansen pauser seg. Peker på to initialer. E.W står det, nokså klart og tydelig.
– Vi har en professor her på bygget som jeg mistenker for å stå bak, ler han og får oss til å love å ikke avsløre mer enn dét.
Fra toppen av trappen mot Johanneskirken ligger byen som en fristerinne. Vi lar oss lokke ned men distraheres av fitjarjekslene som møter oss midtveis.
– På midten av nittitallet ble disse her plassert rundt i byen. De skulle jo være dekorative, men..
Geologen er langt fra overbevist. Mer imponert blir han ved synet av en enslig brostein som ligger som slengt like ved.
– Denne her må være hugget før 1860, slår han fast.
Også den er formet som ei tann, men mer som en fortann enn en jeksel. Ellers er bare kvadratiske brostein å skue.
– Det er østlendingene, avslører Jansen.
– De er jo litt ryddigere. Men kjedeligere. Akkurat som østlendinger flest, slår han fast med en selvtilfreds latter, som den bergensere flest serverer når de akkurat har fått muligheten til å si noe litt negativt om noe relatert til nettopp østlandet.
– Jeg har nærmere forhold til de steinene som er fra Balestrand enn de som er fra østlandet. Jeg er jo bergenser, og for meg er dette kulturhistorie, utdyper Jansen.
Vågsalmenningen står for tur. Den monumentale, grå steinbygningen som opprinnelig rommet Bergens Privatbank passeres.
– Her er gråsteinsfolkets sjel avbildet i veggene. Steinen er grovt hugget og utgjør dekoren i seg selv.
Akkurat som på jernbanebygget. Og biblioteket. Men de får være for denne gang. Det er Holberg sin tur, der han står på sokkel og ser utover vågen.
– Sokkelen var en gang ei strand, forteller Jansen.
Rullestein, sand, grus og jordskjelv, altså. Raskt oppsummert. Men det ser ut som noe helt annet. Noe det også er.
– Kleberstein, konstanterer Jansen nok en gang. Denne gangen en slipt variant.
Turen gjennom byen har tatt sin tid. Det har gått med mye til stirring. På hellene fra Kina utenfor fotballpuben som har fått innslag av rød gneis imellom seg. På den blå steinen, det elskede møtepunktet som var så forhatt da den kom og stadig er gjenstand for murring. På Torgallmenningen, hvor brosteinen danser i wienermønster til store, grå heller tar over. Og innimellom dem: En og annen grønn liten juvel fra Finnmarksvidda. Steinen har begynt å snakke til oss også: «Æ kommer fra tronhjæm æ, sjø», prøver en seg, men lar seg lett avsløre. For vel er den en trondhjemitt, men kommer egentlig fra Årdal i Sogn.
– Den er bare oppkaldt etter stedet hvor den ble navngitt, spesifiserer juryformann Jansen.
– Se her, se her, se her, fortsetter han entusiastisk.
– Her har vi lille Bømlo omgitt av Østlandet.
Det er lett å se nå. Øynene har blitt trent. Det er en enslig bømling, og ellers østlendinger i fleng. De store østlandsbruddene utkonkurrerte de små steinbruddende, som det på Bømlo.
– For meg snakker disse steinene til hverandre. Hva gjør du her, sier østlendingene til bømlingen. Men så var det jo egentlig han som var her først.
Print;)
;)
;)
;)
;)
;)
;)
;)
