Studentavisa i Bergen. 65. årgang Oppdatert 26/11 Kl. 16:39 TIPS OSS/KONTAKT Lytt til Studentradioen Se på Student TV
Studvest har fått nye nettsider! Se STUDVEST.no
Forsiden
Nyheter
Kultur
Reportasjer
Tema
Ytringer
Foto
Om avisa
Lenker

Ansvarlig redaktør:
Kenneth Nodeland

Nett:
web@studvest.no

Annonser:
annonse@studvest.no

Kontakt oss:
studvest@uib.no

Telefon:
55 54 52 06
55 54 51 48
55 54 52 21

 

Koking i kulissene


Fly, min due, fly: Det begynner å mørkne, parteringsbenken er vaska og Johnny tar farvel med duene for dagen. FOTO: ÅSE HOLTE

 

Glassklart: Glass klare til å fylles med fugl og fisk. Sprittusj til merking. Klorin til sølet. FOTO: ÅSE HOLTE

Musepinne: Muse-DNA og museskinn. Gunnar Langhelle viser frem litt av arkivet over faunen vår. FOTO: ÅSE HOLTE

En fugl etter selskap. - Du må jo ta bilde av mullaen, sier Johnny og peker ham ut. Her nederst til høyre. FOTO: ÅSE HOLTE

Røyking tillatt: Kanskje hjelper det med å overdøve lukta av død. Sluken fungerer bra som askebeger hos Johnny. FOTO: ÅSE HOLTE

Fisk og sprit: En vaskekte ringbuk fra selveste Atlanter´n har fått nytt farvann. FOTO: ÅSE HOLTE

Bein og BA. Skal det være halvtørre hegrebein servert på en seng av BA Søndag? FOTO: ÅSE HOLTE

Konservert hegre: Skal det være et norgesglass med fuglebein? Eller halvtørre hegrebein servert på en seng av BA Søndag? FOTO: ÅSE HOLTE

Den sorte gryte: Innimellom lånes den bort til heksene. Men som regel er det bare en dyreskrott i av gangen. FOTO: ÅSE HOLTE

Johnny og Jo: Det blir ikke mye dødtid når man jobber på naturhistorisk museum. Er det ingen døde dyr som skal parteres, slår Johnny gjerne av en munter prat. FOTO: ÅSE HOLTE
Både gaupe, ulv, kamel og bjørn inngår i menyen til Johnny Magnussen på Naturhistorisk Museum.

Tekst: HILDE SOFIE PETTERSEN

– Det er slutt på at vi koker mennesker, altså.

Johnny Magnussen, eller "Johnnyen" som han kalles i museets korridorer, ler. Han har akkurat fortalt om hvordan han går frem før å gjøre kjøttfulle dyreskrotter om til rene bensamlinger: De hele kadavrene som leveres ham på døren blir omhyggelig partert, før kjøttet brennes og resten legges til koking i den gigantiske gryta som Johnny altså bestyrer. I dag er det en skarv som skal til pers.

MER ENN DET DU SER

Naturhistorisk museum ligger som en festning på toppen av haugen når man kommer pesende opp bakken fra byen. En ærverdig bygning som i 1860 ble ført opp av byens befolkning. Det var her Nansen satt mens han skrev sin doktoravhandling om slimålen. Det er her Johnny jobber. Han er tilknyttet osteologisk avdeling. Den som forsker på skjeletter. Og en av mange som jobber i kulissene. En av de som jobber med slikt man vanligvis ikke ser noe til. Men det er ikke før senere vi møter ham. Egentlig. Først møter vi Jo. Jo Høyer. Fra publikumsseksjonen.

– Utstilling og formidling er bare en liten del av museets oppgave, og det som stilles ut er bare en liten del av samlingen vår, forteller Jo.

Han tar i mot oss i vestibylen og viser oss rundt. Først gjennom den sedvanlige utstillingen. Så gjennom alt det andre. Mens han forteller. Om lofothesten, en nå utryddet art, og om en av verdens største samlinger av dypvannsblekksprut som også befinner seg i museets eie, vellagret på sprit i det som passende nok er vinmonopolets gamle lokaler på Midttun.

SPISSMUS PÅ PINNE

Men vi skal ikke til Midttun. Blekksprutene får vi ha til gode. Jo Høyer tar oss heller med ned i kjelleren. Gjennom ganger som sender assosiasjonene til middelalder, rustninger og fangehull. Veggene er av mur, gulvet av stein. Det lukter innestengt. Følelsen av å ha havnet i en labyrint kommer snikende, men går heldigvis over i det vi kommer inn i en mer lys og åpen del. Også her lukter det. Ikke innestengt. Men langtfra godt.

– Her har vi Gunnar ja, sier Høyer i det vi trer inn i et stort, lyst rom, kun møblert med et par pulter, og introduserer oss dermed for Gunnar Langhelle.

I pappesker på gulvet står utallige glass med ringbuk, flaggermus, lemen og andre små dyr på glass klare for å merkes med sted og dato før de arkiveres.

– De små fiskene setter vi rett på etanol. De store må formalinfikseres, og får stå og godgjøre seg i opp til tre måneder, forteller Gunnar, og rusler av sted for å hente noe.

Han returnerer med det han presenterer som et skinnlagt spissmusbarn. Ei flådd, lita spissmus titter på oss fra tuppen av en papirpinne.

– All info legges i magasinet. Vi dokumenterer faunaen vår, forklarer Langhelle.

KADAVERKOKING

Vi nikker. Vinker adjø til spissmusbarnet. Jo Høyer viser vei videre. På tvers over musehagen, som enda har fri fra solslikkende studenter, og inn i gartnerboligen. Inn til Johnny.

– Det hender heksene er innom her, spøker Jo, i det han banker på døra.

Det lukter stramt og udefinerbart. På oppvaskbenken ligger benrester. Oppunder taket sitter fem duer og iakttar oss. Johnnys selskapssduer. Men mer om dem senere. Først sier Johnny:

– Ser du, nå er jeg helt inne ved brystbeinet.

Han drar i fjærene på skarven som ligger nokså slukøret på parteringsbordet og åpner den opp.

– Jeg må få av mestmulig, sier han og strekker seg etter skalpellen.

Både ulv, bjørn, gaupe og kamel har tidligere vært i Johnnyens gryte.

– Kamelen kom fra dyreparken i Kristiansand. Det var jo litt artig, det, men jeg syns egentlig ulven er den mest spennende. Det er ikke så ofte vi får inn det heller.

IKKE BARE, BARE

Ingen av dyrene som kommer inn er drept med tanke på forskning. Når en bjørn felles på et løyve ett eller annet sted i landet, så er det stor sjanse for at den ikke helt ender sine dager, men lever videre gjennom Johnnys arbeid og den forskningen som siden følger.

– Det er ikke bare bare å få inn et dyr. Det er mye som må gjøres, sier Johnny.

En bjørn tar ei uke, inkludert kok og rens. Ei gaupe et par dager.

– Jeg må jo inn i kraniet. Det er masse greier der, forklarer Johnny.

Det er heldigvis ikke alt som må kokes. Fisk, for eksempel, legges på glass til kjøttet råtner vekk. Kanskje er det derfor det lukter så merksnodig: Det er noe som råtner.

– Det er ikke av meg, i alle fall, ler Johnnyen.

SELSKAPSDUENE

Det er 30 år siden det som skulle være et par måneders engasjement ble til fast stilling for Johnny Magnussen.

– Eg trivdes så godt, veit du. Eg trives fremdeles, sier han på sin klingende bergensdialekt.

For ti år siden fikk han selskap av duene. De følger med mens han rensker, koker og styrer på. Kommer flygende inn vinduet hans om morgenen, og flyr ut igjen samme vei når han slukker lyset for dagen. Dresserte, med andre ord.

– Mullaen er den jeg har hatt her lengst.

Johnnyen peker på ei av duene.

– Han har vært i avisen to ganger før. Så han er igrunnen kjendis, ler han, og viser oss bevis i form av utklipp som han har hengt på døra. Sammen med skiltet som erklærer "røyking tillatt" og samtidig forsvarer sigarettstumpene i sluken på gulvet.

Det store parteringsbordet er tomt. Johnnyen er i ferd med å ta helg. Han åpner vinduet, og i løpet av under et minutt har fuglen fløyet. Men Johnny vet at de kommer tilbake i morgen. Kanskje kommer også en kamel, en bjørn, ei gaupe, eller, aller helst, en ulv. Johnny har parteringsbordet klart.

Uthevet sitat 1: – Jeg må jo inn i kraniet. Det er masse greier der. Johnny Magnussen.

Uthevet sitat 2: - Han er igrunnen kjendis. Johnny Magnussen om duen «Mullah».



Debattregler


  • Personhets har ingen plass i debattene våre. Ikke trolling eller injurier heller. Slike innlegg bidrar ikke til debatten og vil bli slettet.
  • Innlegg som inneholder reklame, spam eller forsøk på verving vil bli slettet.
  • Rasistiske ytringer er forbudt etter norsk lov og vil bli slettet.

Hvorfor sletter vi ikke alle dårlige innlegg?

Vi ønsker mest mulig åpne og inkluderende debatter med færrest mulig slettede innlegg. Vi sletter innlegg som bryter med loven eller våre etiske retningslinjer.

Gode kommentarer kan bli benyttet i papirutgaven.

MERK: Moderator og journalister skriver aldri innlegg i kommentarene, innlegg med avsender 'webmaster'/'web-ansvarlig' eller liknende er falske og vil bli slettet.


 
SØK I STUDVEST:

SISTE FRA APARTE
SISTE FRA MIDTEN