Studentavisa i Bergen. 65. årgang Oppdatert 26/11 Kl. 16:39 TIPS OSS/KONTAKT Lytt til Studentradioen Se på Student TV
Studvest har fått nye nettsider! Se STUDVEST.no
Forsiden
Nyheter
Kultur
Reportasjer
Tema
Ytringer
Foto
Om avisa
Lenker

Ansvarlig redaktør:
Kenneth Nodeland

Nett:
web@studvest.no

Annonser:
annonse@studvest.no

Kontakt oss:
studvest@uib.no

Telefon:
55 54 52 06
55 54 51 48
55 54 52 21

 
Tema.

Statistikkjakten på det gode liv


 
Tallene i nasjonalbudsjettet kan ikke fortelle oss hvor lykkelige vi er. Nå vil politikerne finne tallet som kan.

Tekst: MAGNUS GRØNN REITEN

Juni 2009: Etter et bekmørkt år ser verdensøkonomien ut til å ha vaklet seg gjennom det verste av finanskrisen. Enkelte piler begynner å peke svakt oppover igjen, og «grønne skudd» – små spirer av positive økonomiske signaler – er det heteste moteordet etter en lang periode hvor alt har dreid seg om krakk, stup, depresjon og panikk. Men den gryende oppturen er langt fra sikker: på mindre enn to uker faller Oslo Børs’ hovedindeks mer enn 12 prosent (for den som ikke har noe forhold til børsen: det er to virkelig dårlige uker). Norge er i likhet med resten av verden preget av svak optimisme, men først og fremst ekstrem usikkerhet: Kan krisen virkelig være over? Får vi den økonomiske veksten vår opp på fote igjen?

Midt oppi all denne tilsynelatende altomfattende nervøsiteten rundt vår rikdom, skjer dette: Et enstemmig storting vedtar å be regjeringen og Finansdepartementet om å finne ut hvordan Norge kan fokusere mindre på velstand og økonomisk vekst. Tenk mindre på penger, mer på hvordan vi mennesker blir lykkelige, sier Stortinget. Dette i en tid da enorme krisepakker tærer på statens pengebinge, norsk industri sliter med å få solgt varene sine til utlandet og arbeidsledighetsspøkelset står og uler. Hva går det egentlig av politikerne våre?

– Etter den type kriser som finanskrisen vil man gjerne se seg om etter nye løsninger. Økonomifaget ble satt i et dårlig lys av finanskrisen, det samme med finansnæringen som tjente masse penger på virksomhet mange mener skapte krisen. Man ønsker noe annet å måle samfunnet på enn penger siden penger har vist seg å være noe flyktig og ikke et stabilt mål på hvor solid samfunnet egentlig er. Tanken er at det fokuset vi hadde før krisen, førte oss galt av sted, sier samfunnsøkonom og Morgenbladet-journalist Maria Reinertsen.

Reinertsen har skrevet boken «Ligningen for lykke», hvor hun blant annet tar for seg dette nyvunne fokuset på å måle samfunnet på hvor lykkelige vi er fremfor hvor rike vi er.

Det vil si, er kritikken mot for stort fokus på økonomisk velstand egentlig så ny? Svakhetene ved det tradisjonelle rikdomsmålet bruttonasjonalprodukt (BNP) – den totale verdiskapningen i et land innenfor en periode – er velkjente, også blant økonomer. Man kan komme med to hovedinnvendinger mot BNP. Den ene er at total verdiskapning i et land ikke behøver å si så mye om kvaliteten på samfunnet. Eksempel: Dersom en andel av Norges befolkning plutselig får for seg at de skal knuse alle gatevinduer de ser, vil dette kunne øke Norges BNP ettersom vindusprodusenter vil komme til å lage flere vinduer og politiet og Securitas får mer arbeid. Men de fleste vil være enige om at et land der folk går rundt og knuser andres ruter ikke er noe godt samfunn. Den andre innvendingen er at du og jeg som individer sannsynligvis ikke får det så mye bedre av å få mer penger hvis vi allerede har mye penger fra før av, på samme måte som den syvende iskremen vi spiser på rad gjerne ikke smaker så godt som de foregående.

At vi ikke nødvendigvis blir så mye lykkeligere av å bli rikere, har altså lenge vært en akseptert oppfatning. Den har likevel fått særlig mye medvind i seilene de siste årene, blant annet på grunn av finanskrisen. Det er ikke bare Stortinget som har fått for seg at land bør begynne å fokusere mer på andre ting enn å bli rikere. Både industrinasjonsklubben OECD og EU arbeider med å utvikle indekser for å måle samfunnsfremskritt langs andre dimensjoner enn BNP. I tillegg nedsatte Frankrikes president Nicolas Sarkozy i 2008 en kommisjon ledet av nobelprisvinner i økonomi og tidligere sjeføkonom i Verdensbanken Joseph Stiglitz, for å undersøke BNPs begrensninger og hvilke andre muligheter som finnes. Felles for alle disse initiativene, samt Stortingets henstilling til regjeringen, er ambisjonen om å måle menneskers livskvalitet, eller lykke.

Men hva er egentlig dette abstrakte begrepet «lykke»? Vi ringer Einar Øverenget, filosof og forfatter av boken «Lykkens filosofi», for et lynkurs.

– Dette er det store filosofiske spørsmålet. Hos filosofene i den greske antikken var den klassiske problemstillingen «Hva er det gode liv?» og hvordan man skulle forme samfunnet for å oppnå det. Platon og Aristoteles var opptatt av at vi må få leve på en måte som egner seg for oss mennesker. Vi er den eneste arten som kan reflektere rasjonelt over egne valg. Helt sentralt for det gode liv blir da frihet og autonomi, å ha makt og autoritet over eget liv, samtidig som man gir rom for at andre også skal ha det. Slik fant de at demokrati var den beste måten å forme samfunnet på, sier Øverenget.

Han mener at lykke etter hvert har gått over til å handle mer om å tilfredsstille lyster og behov.

– Det moderne lykkebegrepet går ut på at den som har grafset til seg mest, har det best. Det er en slik tankegang som har gjort BNP til et mål for lykke. Det hedonistiske kan være vel og bra, men det er noe som kommer utenfra. Virkelig lykke er den grekerne var opptatt av, den som kommer innenfra.

Det ser altså ut til å finnes én lykkefølelse som kommer gjennom det sanselige – leve komfortabelt, oppleve spennende ting – og én som kommer gjennom frihetsfølelse og selvrealisering: henholdsvis hedonistisk og eudaimonistisk lykke, for de virkelig interesserte. Da har vi dét på plass og kan gå tilbake til den folkevalgte forsamlingen vår og dens ønske om mindre pengeprat, mer lykkefokus.

Han ser jo ganske kjedelig ut, gjør han ikke? Tilsynelatende alltid litt søvnig, grått hår, grå øyne, dressene virker også ofte grå selv om de rent faktisk kanskje ikke er det. Han fremstår knapt som noen karismatiker eller inspirator, men det er Dagfinn Høybråtens hardt tilkjempede fortjeneste at vi i 2010 ikke husker hvordan det er å gå inn på et utested og kjenne sigarettlukten slå imot oss, og det var Dagfinn Høybråten som kom med forslaget i juni i fjor, om å innføre et mål på brutto nasjonal livskvalitet (BNL) i Norge, noe han fikk med seg hele Stortinget på. Er denne mannen egentlig en visjonær?

– Vi i KrF har latt oss inspirere av den internasjonale trenden som pågår. En av de som har inspirert meg mest personlig, er Storbritannias nye statsminister. David Cameron er en av dem som har frontet dette internasjonalt, forteller Høybråten beskjedent.

– BNL er ment som et supplement til BNP, det er et forsøk på å dreie fokuset bort fra det som bare kan måles i kroner og øre. Det er et velkjent fenomen at det du kan måle, får du mer oppmerksomhet rundt, man kan kalle det en måleeffekt. Vi er ute etter denne effekten.

OK, så da er vi tilbake ved dette å skulle måle livskvalitet, eller lykke. Men er det uproblematisk å kvantifisere abstrakte og subjektive menneskelige erfaringer? Er det i det hele tatt mulig? Tanken om å måle lykke er slett ikke ny, allerede på 1800-tallet fantaserte den irske økonomen og filosofen Francis Edgeworth om en maskin som skulle måle menneskets følelse av lykke. Akkurat den ideen har blitt forlatt, men det grunnleggende ønsket har bestått. I dag finnes det grovt sett to fremgangsmåter man bruker for å forsøke å måle lykken i et samfunn, vi kan kalle dem indikatormetoden og gallupmetoden. Indikatormetoden går ut på å måle en rekke forhold man antar er viktige for folks lykke, mens gallupmetoden går ut på å spørre folk direkte om hvor lykkelige de føler seg. La oss starte med indikatormetoden. Finnes det virkelig noen ting som gjør oss alle lykkeligere? Nei, mener Maria Reinertsen

– Listen over såkalt objektive indikatorer blir gjerne en verdidom, et uttrykk for hvilke verdier de som lager listen mener er viktigere enn andre. Man forsøker å vitenskapeliggjøre sitt syn. Både Dagfinn Høybråten og Frp har kommet med lister av indikatorer som minner veldig mye om partipolitiske prioriteringer. Jeg tror ikke Høybråten vil bli mer abortvennlig selv om det viser seg at kvinner blir mer lykkelige av å ha muligheten til å ta abort, for å si det sånn.

Høybråten erkjenner at en indikatormetode til en viss grad vil være politisert.

– En indeks vil alltid være en forenkling av virkeligheten. Vi må gjøre noen valg angående hvilke faktorer vi mener bidrar vesentlig til folks livskvalitet. Det er så objektive vi kan bli.

Ifølge filosof Einar Øverenget finnes det imidlertid noen universelle, grunnleggende drivere for lykke.

– Jeg er ingen kulturrelativist. Man må se på nivå av medbestemmelsesrett og i hvor stor grad folk har makt over eget liv. Individets autonomi er selve grunnmuren i det gode liv. Og så lenge man har indikatorer som kan måle graden av frihet i samfunnet, blir andre lykkemål strengt tatt overflødige, sier han.

Det finnes også problemer knyttet til den mer individorienterte gallupmetoden. Skal alles lykke telle like mye, i tråd med utilitaristisk tankegang, eller skal man kanskje fokusere mest på de minst lykkelige, i tråd med moralfilosofen John Rawls? For var det ikke sånn at et samfunns kvalitet måles på hvordan det behandler sine svakeste, eller i dette tilfellet: minst lykkelige? Hvordan skal man egentlig veie ulike menneskers lykkefølelse opp mot hverandre?

– Sosiale endringer fører ofte med seg ubehag. Det finnes folk som mener at innvandrere er kriminelle som ødelegger velferdsstaten. Skal man ta hensyn til at folk med disse holdningene får lavere lykkefølelse av at det flytter utlendinger til Norge? Skulle man brydd seg mer om de hvites lykkefølelse i Sør-Afrika da apartheid ble fjernet? spør Reinertsen.

Hun mener et annet grunnleggende problem ved gallupmetoden er at vår personlige følelse av lykke er knyttet til flere ting som politikerne verken kan eller bør gjøre noe med.

– Staten kan ikke skaffe deg kjæreste eller hindre deg fra å forelske deg i helt feil person. Det kanskje mest interessante ved politikernes nye fokus på BNL er hva det sier om deres selvforståelse. Det er litt skremmende hvis politikerne får den oppfatningen at det er deres oppgave å gjøre folk lykkelige. Ansvaret for lykke ligger mer mennesker imellom enn hos Jens Stoltenberg.

Reinertsen mener likevel at Stortingets vedtak i juni i fjor fremstår som et edelt ønske om å få mer fokus på andre dimensjoner enn den økonomiske i politikken. Spørsmålet er hvor mye innflytelse det er realistisk å forvente av et eventuelt norsk lykkemål. Det er kanskje betegnende at den tidligere nevnte Stiglitz-kommisjonens rapport ble utsatt da alle kommisjonsmedlemmene fikk hendene fulle med å håndtere finanskrisen. Vil BNL bli noe man gløtter på innimellom, for så å gå tilbake til hverdagens BNP?

– Jeg har ingen illusjoner om at dette skal bli styrende for tunge politiske beslutninger, sier Dagfinn Høybråten.

– Men det kan bidra til å dreie fokus litt. Sjansen for å lykkes er større hvis vi innfører dette enn hvis vi ikke gjør noe i det hele tatt.

-----------------

Epilog. Noen dager senere ringer vi til Finansdepartementet, som har ansvaret for utredningen av en eventuell lykkeindeks i Norge. Hva mener økonomene om dette nye som skal supplere deres velkjente, trygge bruttonasjonalprodukt? En vennlig presseansvarlig tar telefonen.

– Finansdepartementet.

Hei, jeg ringer fra Studvest, studentavisen i Bergen. Jeg lurer på om det er mulig å få snakke med noen som arbeider med utredningen av brutto nasjonal lykke?

– Eh… Vent litt, så skal jeg høre med en kollega. Anders, vet du hvem som jobber med dette brutto nasjonal lykke? Lykke, ja. (…) Hei igjen, jeg vet ikke helt hvem som har ansvar for det, jeg tror det beste er at du sender en mail. Men jeg har hørt noe om BNL, jeg blir alltid overrasket når jeg hører at det er vi som har ansvar for det.



Debattregler


  • Personhets har ingen plass i debattene våre. Ikke trolling eller injurier heller. Slike innlegg bidrar ikke til debatten og vil bli slettet.
  • Innlegg som inneholder reklame, spam eller forsøk på verving vil bli slettet.
  • Rasistiske ytringer er forbudt etter norsk lov og vil bli slettet.

Hvorfor sletter vi ikke alle dårlige innlegg?

Vi ønsker mest mulig åpne og inkluderende debatter med færrest mulig slettede innlegg. Vi sletter innlegg som bryter med loven eller våre etiske retningslinjer.

Gode kommentarer kan bli benyttet i papirutgaven.

MERK: Moderator og journalister skriver aldri innlegg i kommentarene, innlegg med avsender 'webmaster'/'web-ansvarlig' eller liknende er falske og vil bli slettet.


 
SØK I STUDVEST:

SISTE TEMA