Studentavisa i Bergen. 65. årgang Oppdatert 26/11 Kl. 16:39 TIPS OSS/KONTAKT Lytt til Studentradioen Se på Student TV
Studvest har fått nye nettsider! Se STUDVEST.no
Forsiden
Nyheter
Kultur
Reportasjer
Tema
Ytringer
Foto
Om avisa
Lenker

Ansvarlig redaktør:
Kenneth Nodeland

Nett:
web@studvest.no

Annonser:
annonse@studvest.no

Kontakt oss:
studvest@uib.no

Telefon:
55 54 52 06
55 54 51 48
55 54 52 21

 
Kronikk.

Menneskerettigheter truer demokratiet


Tekst: ØYVIND REE OFSTAD STUDERER SAMMENLIGNENDE POLITIKK VED UIB

Hvor skal et land som Zimbabwe begynne for å skape fred, stabilitet og demokrati? Og hvordan kan regionen rundt, inkludert regionale organer som SADC (Southern African Development Community), bidra til denne utviklingen?

Jeg har ikke som intensjon å svare på disse spørsmålene, men jeg vil løfte frem et dilemma som fortjener mer oppmerksomhet i debatten. En blind tro på menneskerettighetene kan virke direkte ustabiliserende på det sørlige Afrika.

Jeg var nylig på et seminar arrangert av Christian Michelsens Institutt. Ambassadør Mussagy Jeichande fra Mozambiques Utenriksdepartement presenterte sine personlige perspektiver på SADC's rolle i Zimbabwe. Et av hans viktigere holdepunkter var: «Hva gjør vi hvis folkets rettigheter i demokratiet går imot menneskerettighetene?»

For det er et åpenbart problem i de gamle koloniene som vi alle kjenner til, nemlig konsentrasjonen av eiendom på få, og gjerne hvite, hender. Dette gjelder Sør-Afrika, dette gjelder Zimbabwe, og dette gjelder SADC-regionen som helhet. Samtidig er det en menneskerett å eie eiendom, alene eller sammen med andre. I tillegg skal ingen kunne vilkårlig fratas sin eiendom (Verdenserklæringen om menneskerettighetene paragraf 17). Dette poserer en alvorlig og kanskje uholdbar restriksjon av den folkelige vilje i det sørlige Afrika.

Spenningen mellom liberale og demokratiske verdier kommer her tydelig til syne. En sentral side ved liberalisme er beskyttelse av enkeltindividers rettigheter. Demokratiet på sin side dreier seg om hvordan folket kollektivt kan ta beslutninger. Enkelt forklart er liberale verdier således en begrensning på hvilke områder de demokratiske spillereglene skal gjelde. Som eksempel kan vi bruke Norges liberale demokrati, hvor folkevalgte representanter ikke kan rokke ved det enkelte individs eiendom. Individet er beskyttet fra den kollektive vilje, uansett om 90 prosent av befolkningen skulle ønske å frata personer som Røkke eller Fredriksen eiendom eller rikdom.

Nå er det heldigvis ikke slik i Norge at 90 prosent av befolkningen føler seg så til de grader urettferdig behandlet at de skulle ønske at eiendomsrettighetene ble tilsidesatt. Dette er i en langt større grad en realitet i det sørlige Afrika. Hvordan skal statene i denne regionen håndtere det folkelige presset for redistribusjon av land? For det er et faktum at landreform er – og vil forbli – en politisk realitet i afrikansk politikk i lang tid fremover. Om statene så skulle velge å følge menneskerettighetene på dette området, ville de måtte tilsidesette folkets umiddelbare krav til omfordeling.

Men hvor tålmodige er folk flest på slike tidkrevende og ofte uoversiktlige prosesser? Vil den folkelige vilje til slutt bli for sterk til å håndteres innenfor liberaldemokratiets rammer? Kan det i noen situasjoner være verdt å tilsidesette noen menneskerettigheter for å hindre total kollaps av et gjeldende system? For i noen henseender må det være lov å argumentere at total ustabilitet er verre enn innskrenking av rettigheter?

Ambassadør Jeichande argumenterte for behovet for tid og ro i håndteringen av freds og forsoningsbygging i regionen. Særlig behov for ro er det fordi problemet med land mer eller mindre angår samtlige SADC-stater. Faren for regional konfliktspredning grunnet like politiske tvister på tvers av landegrenser er for stor til å risikere forhastede og feilaktige strategier. Ettersom regionen er unaturlig oppdelt i kolonitidens grenser med alt det innebærer, vil et nabolands problem, og løsningene på disse, ha direkte betydning for ens egen stat og dens stabilitet. Når SADC-statene hver for seg ikke har løst sine interne konflikter, er det problematisk for dem å kreve spesifikke løsninger på politiske problemer hos sine naboland. Fred og forsoningsarbeidet til SADC i Zimbabwe konsentrerer seg derfor først og fremst om å danne et samarbeidsgrunnlag mellom fremtredende politiske aktører i landet. Denne strategien innebærer ikke bare tålmodighet, men forståelse og samarbeid fremfor pekefingre og krasse kommentarer mellom statsledere.

President Tabo Mbekis tilnærming til Zimbabwe blir i en slik kontekst mer forståelig. Den harde vestlige kritikk av veike og tiltaksløse statsledere i sørlige Afrika som ikke tør å ta et oppgjør med sine naboer, blir tilsvarende svekket. SADC-landene er kanskje i ferd med å finne sine egne fremgangsmåter til fred, stabilitet og demokrati.

Hvor langt jeg følger argumentasjonen til Ambassadør Jeichande, vet jeg ikke. Det er velkjent at sittende maktapparat alltid vil søke å forsvare sine egne handlinger og systemer for å forbli i førersetet. Det er da beleilig å ha en likevekt hvor ledelsen i SADC-regionen seg i mellom har blitt enige om ikke å kritisere hverandre. At en skal akseptere de fryktelige overgrepene i Zimbabwe på grunn av en mulig fare for konfliktspredning, virker makabert. Allikevel, det er verdt å merke seg de regionale konfliktlinjene. De er ikke til å spøke med. En blind tro på menneskerettigheter som den eneste og riktige løsning, blir for enkelt. Fred, stabilitet og demokrati må bygges over tid, og tilpasninger, kompromiss og tålmodighet vil måtte være en del av prosessen.

Les mer om menneskerettighetene her: http://www.fn.no/fn_avtaler/menneskerettigheter/fns_verdenserklaering_om_menneskerettigheter



Debattregler


  • Personhets har ingen plass i debattene våre. Ikke trolling eller injurier heller. Slike innlegg bidrar ikke til debatten og vil bli slettet.
  • Innlegg som inneholder reklame, spam eller forsøk på verving vil bli slettet.
  • Rasistiske ytringer er forbudt etter norsk lov og vil bli slettet.

Hvorfor sletter vi ikke alle dårlige innlegg?

Vi ønsker mest mulig åpne og inkluderende debatter med færrest mulig slettede innlegg. Vi sletter innlegg som bryter med loven eller våre etiske retningslinjer.

Gode kommentarer kan bli benyttet i papirutgaven.

MERK: Moderator og journalister skriver aldri innlegg i kommentarene, innlegg med avsender 'webmaster'/'web-ansvarlig' eller liknende er falske og vil bli slettet.


Kommentarer (gammelt system)



Fin kronikk. Vil bare påpeke at vi også i Norge har hatt regler for ekspropriasjon jf. Grunnloven § 105. Imidlertid skal den forulempede da også ha kompensasjon.

Riktig nok brukes aldri disse reglene til å utjevne sosiale ulikheter, men heller for å oppnå samfunnsgoder.. f.eks. bybanen

Poenget mitt er at slike regler har eksistert i mange rettssamfunn uten at de utgjør et brudd på menneskerettighetene.

Husk at retten til å eie eiendom som menneskerett er prinsipiell.. det er ikke retten til å eie en spesifikk eiendom og anvende den fritt uten at staten griper inn..


Hei Tom. Takk for positiv kommentar.

Det er en viktig presisering du kommer med. En kan forstå Sør-Afrikas fremgangsmåte som en slik nasjonal "tilpasning/tolkning" av menneskerettighetene. Men, som du sikkert er enig i, så er det tidkrevende å endre/tilpasse regler slik at de generelt aksepteres i samfunnet, for deretter å følge disse reglene rettslig uten at det oppstår for stor uenighet om ringvirkningene av dem.

I tillegg, som du presiserer, så snakker vi om en form for omfordeling som langt i fra tilsvarer regler for ekspropriasjon i den norske grunnloven. Utjevning av sosial ulikhet er langt mer problematisk - ikke minst i så stor skala som vi snakker om her. Vi kan knapt forestille oss hvilken debatt forslag om slik omfordeling ville medført i norsk sammenheng.

Og det er kontrasten, mellom hensynen til enkeltindividet og den folkelige vilje, som gjør denne diskusjonen så vanskelig. Spesielt vanskelig er den på grunn av de kontekstuelle omgivelsene i regionen, hvor det er så ekstremt stor uenighet om samfunnets og statens strukturer.

Jeg tror allikevel, uansett hvordan man ser det, at regionen det sørlige afrika står fremfor valg der menneskerettigheter kan komme i kontrast til den folkelig vilje. Dette til tross for at landene kan tolke dem mer eller mindre individuelt (dog både den globale, regionale og nasjonale kontekst utgjør en seriøs problematisering om hvorvidt disse landene faktisk kan tolke seg fritt frem og tilpasse regler til sin egen situasjon. Og samtidig er det diskutabelt hvorvidt situasjonen innad i landet igjen forstås tilstrekkelig likt - noe en kan hevde er grunnleggende for at det skal kunne oppstå en viss enighet om tilnærmingsmåte eller spilleregler i samfunnet).

Den folkelige vilje kan således bli for sterk til at man kan håndtere den "rasjonelt" i menneskerettslige og demokratiske rammer. Det er dette som er midt poeng.



  SØK I STUDVEST:

SISTE KRONIKKER